En del om noe og noe om en del

Hijab i praksis

2011-10-29T00:08:00.001+02:00

Hørte på kveldsnytt i kveld at ”Lang hijab holder på rive Lunner kommunes integreringsprogram i filler.” (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7853756). Jeg er overrasket hvis reportasjen til NRK er nøyaktig.

Ja, fotsid hijab er en utfordring i arbeid med renhold. Ja, det er også en utfordring i arbeid med små barn, og ved sykehjem også. Men finnes det ikke andre jobber for somaliske damer i Norge? Jeg vet godt at dette er arbeidsområder kvinnelige flyktninger fra mange land sier at de ønsker å jobbe med når de kommer til Norge, fordi dette er ting de allerede kan mye om. Men er det ikke en del av vår jobb som flyktningkonsulenter å hjelpe den enkelte flyktning med å se sine muligheter? Jeg ser ikke hvordan en fotsid hijab for eksempel kan være til hinder for en forfatter, en portrettfotograf, en arkivmedarbeider.

Det er snakk om realitetsorientering. Hvis en dame har et sterkt ønske om å bli hjelpepleier, så må hun få vite hva som kreves – også hva slags klesdrakt som er OK. Det gjelder for alle oss andre også, som min gode venninne @RosaSkyer sier: ”høye hæler, akrylnegler og lange øredobber er også et problem i arbeid med hygiene.”

Hvis damen er soleklar på at hun ikke vil ta av seg den lange hijaben, må hun få muligheten til å tenke ut nye karrierevalg – ikke få til svar at enten tvinger vi den av deg, eller så mister du introduksjonsstønaden! Det er ikke å ikke ville ”rette seg etter de regler som gjelder”, slik Per Kristian Foss sier, for det ligger ingen tvang i introduksjonsloven som sier at enhver kvinne skal på praksis innen renhold, omsorg eller arbeid med barn. Derimot står det i Introduksjonslovens kapittel 2, §4 c at ”programmet skal […] inneholde tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet.” Det vil si at deltakeren skal gjennom for eksempel en periode i språkpraksis, men det ligger altså ingen føringer på hva slags type arbeidsplass dette skal foregå på.

Jeg vet godt at det er mange utfordringer i å jobbe med introduksjonsprogrammet. Men come on: stanse programmet til folk på grunn av hva de har på seg? Sende dem over på sosialhjelp igjen i stedet for å veilede dem mot en jobb de kan utføre? (Det går sågar an å jobbe med å ”overtale” damene om å gå over til en kortere hijab, men dette sier jeg i parentes, for det kan jo diskuteres hvor moralsk riktig det er. Men det går absolutt an å bruke tid på virkelig realitetsorientering og forklaring av konsekvenser.)

Kommentarer om valget

2011-09-19T21:26:00.002+02:00

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om valget. Som SVere mange plasser (men ikke overalt! http://sv.no/Forside/Siste-nytt/Nyhetsarkiv/De-beste-SV-resultatene), er jeg skuffa over valgresultatet her i Drammen. Vi gikk ikke bare fra tre til to mandater, slik vi antok ut fra prognoser, vi mista faktisk to av tre og sitter nå igjen med kun én representant i bystyret. Utrolig kjedelig, for å si det mildt. Vi mangla heller ikke mange stemmene for å få én til, det ble et tilfelle av ”så nært, men akk så fjernt”. Det hjelper ikke her og nå, eller de neste fire årene, men vi vet hvor nærme vi var, og vi vil gjøre det bedre neste gang – med renter.

Jeg for min del ble ikke engang vara til bystyret, slik håpet var da jeg sa ja til å stille som 4. kandidat. Det er veldig kjedelig for min egen utvikling, for det hadde vært utrolig lærerikt å få stille på et møte eller to i året for å se hva dette er for noe. Etter virkelig å ha deltatt aktivt i valgkamp for første gang, har jeg blitt veldig gira på at dette er noe jeg har god lyst til å fortsette med, så Drammen og SV blir antakelig ikke kvitt meg så lett.

Så gikk Kristin. Vi i SV har en stor jobb foran oss nå, og jeg gleder meg til å ta del i diskusjonene. Hvor skal veien gå, og hvem skal gå forrest? Jeg har et par favoritter, men har ikke tenkt å nevne navn enda. Det blir spennende tider framover nå, vi må ta gode grep både nasjonalt, organisatorisk, og lokalt rundt omkring.

Dette ble en kort kommentar. Det jeg ville si, var vel stort sett: greit, SV gjorde det ikke godt i mange kommuner i år, og greit, jeg kom ikke inn. Men Norge er ikke kvitt SV, og Drammen er ikke kvitt meg!

Det forferdeligste

2011-08-19T22:21:00.004+02:00

Nå vil jeg skrive om dagen min den 22. juli.

Jeg kjenner ingen som ble direkte ramma av terroren denne regntunge sommerdagen, men som vi vet er dette et lite land, og i mitt tilfelle skal jeg ikke mer enn ett ledd ut i bekjentskapskjeden før jeg treffer på flere som opplevde det forferdeligste på Utøya. Uansett direkte kjennskap eller ikke, vi ble alle truffet av dramatikken på den ene eller den andre måten. Dette er min måte.

Den 22. juli var jeg med familie på Hunderfossen familiepark utenfor Lillehammer. Jeg satt i baksetet i bilen til foreldrene mine på vei hjem, da ei god venninne ringte meg klokka 1642. På dette tidspunktet var vi ett eller annet sted på veien mellom Jevnaker og Klekken på Ringerike. Hun bor i Oslo selv, men var på ferie, og nå ringte hun til meg for å høre om jeg tilfeldigvis var der – det er jeg jo titt og ofte. Pappa liker ikke å ha på radioen i bilen, men den ble raskt slått på etter at jeg fikk nyheten om eksplosjonen i Oslo. Tankene spant – jeg håpa i det lengste at det hadde vært en ulykke, ikke terror.

En halvtimes tid senere stoppa vi for middag på ei kro like over veien fra Ringerike Sykehus. Her sto TV2 Nyhetskanalen på, og vi fikk se ekle bilder fra Regjeringskvartalet. Fisken jeg spiste smakte ekstra tørt denne ettermiddagen. Like over klokka 18 satte vi oss i bilen for å kjøre siste strekke hjem, fra Ringerike over Sundvollen og Skaret og ned til Drammen. Pappa var sliten, så jeg hadde overtatt rattet. I det jeg skal til å kjøre ut fra parkeringsplassen og velge riktig retning hjem, ringer telefonen min og jeg bestemmer meg for å stoppe og ta den.

Klokka viser 1810, og det er svigerinna mi som ringer. Hun og familien, også på vei hjem fra Hunderfossen, stoppa ikke for å spise, og lå dermed en halvtimes tid lenger fram i ruta enn vi. ”Ikke kjør Skaret”, sier hun. ”Det har skjedd en ulykke eller noe, det er helikoptre og greier, det kommer til å bli kø. Dere burde kjøre over Vikersund”.

Selv om pappa var litt i mot det fordi det er en omvei i avstand, bestemte jeg meg for å følge rådet hennes, og svingte ut på veien i motsatt retning enn planlagt. Dermed kjørte jeg aldri forbi Sundvolden hotell, Utvika camping og ferjeleiet til båten til Utøya som planlagt denne ettermiddagen. Mens jeg kjørte, møtte vi mange uttrykningsbiler på vei fra Modum. Vi tenkte de skulle bistå i ulykken ved Skaret, ”eller noe”. Så hørte vi på radioen at det ble meldt om skyting på Utøya.

Utøya. Som over middels opplyst buskerudjente visste jeg at det er øya i Tyrifjorden der AUF pleier å være hver sommer, men jeg ante ikke at det var akkurat nå sommerleiren deres var. Jeg ante heller ikke at det er det tilnærmet eneste som foregår på øya. Da jeg hørte om skyting der, tenkte jeg at det var en tragisk, men dog forholdsvis vanlig, hendelse a la familiedrama, type far skyter mor eller liknende. Radioen i bilen til foreldrene mine er elendig, så den ble raskt slått av, og vi fikk ikke med oss noe mer.

I Hokksund skifta pappa og jeg plass igjen. Jeg hadde fått sms fra broren min. De var kommet seg vel hjem, men han forteller at han nå ”forstår bedre hvorfor det sto forskremte ungdommer i busslomma ved utøya som stoppa to biler et stykke foran oss”. Klokka var blitt 1910, og jeg ante ikke helt hva han snakket om, så jeg måtte spørre om det var nå AUF var på leir. Han bekreftet, og jeg logga meg på Twitter for å høre siste nytt.

Twitter visste ikke så veldig mye enda på dette tidspunktet, så jeg ble ikke mye klokere. Det var først da jeg var kommet meg vel i hus, da jeg ble sittende med tv-en på og pc-en i fanget utover kvelden, at alvoret begynte å gå opp for meg og resten av Norge. Tårene rant både titt og ofte. Det ble meldt om minst 10 døde, men så var det et forskremt øyenvitne som mente det måtte være minst 25. Jeg orka ikke mer, jeg gikk til slutt og la meg en gang over midnatt.

Morgenen etter logga jeg meg på før jeg i det hele tatt hadde stått opp. Uten briller trodde jeg jeg ikke så riktig på den lille mobilskjermen min da jeg på tv2.no leste om minst 80 døde. Jeg fòr opp og inn i stua, på med tv-en: bekreftelsen rulla på skjermen: 84 døde. Jeg deisa ned på gulvet, jeg ble sittende lenge. Jeg tror det tok om lag tre timer før jeg i det hele tatt begynte å tenke at jeg måtte få i meg noe mat og vann.

Det var ikke til å fatte, det er fremdeles ikke til å fatte. Jeg prøvde mange ganger i løpet av de første dagene å tenke ut et blogginnlegg. Jeg følte jeg måtte skrive ned noe, men jeg greide ikke å forme tankene. Veldig mye bra er blitt skrevet og sagt av andre (og mye dårlig også), så jeg kom fram til å droppe det selv. Likevel ville noen ord ut, så her var de. Ordene mine. Av min konkrete opplevelse av 22. juli og morgenen den 23. Twitter var til stor hjelp for meg i timene og dagene etter det forferdeligste. Ord ble sagt, tanker ble delt. Et godt fellesskap oppsto også der, i likhet med ute i gatene de neste dagene.

Det er i dag fire uker siden 22. juli. Jeg er heldig: iblant glemmer jeg i korte øyeblikk at det har skjedd. Så husker jeg, og jeg kan ikke tro det. Liv gikk tapt. Vi må ikke glemme. Vi må ta vare på hverandre. Vi må bruke stemmeretten vår. Vi må si ifra.

Diskriminering hos sukker.no

2011-05-09T17:16:00.004+02:00

For noen uker tilbake prøvde jeg å registrere meg hos sukker.no. Jeg tenkte: Internettdating, javel, jeg har jo fått nye venner via nett før, så hvorfor ikke.

Jeg ble rimelig paff da jeg omsider fant ut at sidene bare er for heterofile. Jeg skrev til sukkers support-team, og lovte å skrike litt om jeg ikke fikk gode svar tilbake. En tilbakemelding som kan kalles et ordentlig svar har uteblitt, så under kan dere som vil lese hva jeg skrev til dem, og slik få en forståelse av denne tydelige diskrimineringen sukker.no bedriver.

Hei

Mitt navn er Ingrid Madsen. Forleden registrerte jeg meg hos dere etter anbefaling fra venner. Jeg registrerte meg som seg hør og bør, men innså raskt at jeg ikke ville finne den jeg leter etter hos dere. Jeg er nemlig, som dere formulerer det, en av "de homofile", og derfor er ikke siden noe for meg.

Jeg ble mildt sagt sjokkert. I dagens Norge, og så skal dette være en umulighet å få til? En enkel matrise i dataprogrammeringen deres hadde gjort det teknisk mulig å søke etter partner av samme kjønn, - eller av alle kjønn samtidig - så hvorfor denne uvilje hos dere? Det er rett og slett umulig for meg å forstå denne logikken, så jeg håper dere kan forklare hva dere har tenkt.

Jeg deaktiverte naturligvis profilen med én gang, før jeg logget ut. Da jeg tenkte at jeg måtte se etter om dette faktisk sto nevnt noe sted på forsida, ble jeg overrasket nok en gang. Ikke ett sted blant informasjonen på forsida står det såvidt jeg kan se å lese at siden er forbeholdt heterofile. For å finne fram til FAQen deres måtte jeg derimot, mot min egentlige vilje, logge inn på nytt. Nye besøkende blir altså TVUNGET til å opprette en profil hos dere for å få tilgang til nødvendig informasjon! Kanskje én av grunnene til de mange profilene som er registrert?....

Det aller verste jeg reagerer på er dog verken det at jeg ikke kan bruke tjenesten deres, eller at jeg måtte være innlogget for å finne informasjonen. Aller verst for meg var ordlyden i setningen dere bruker i FAQen som svar på hvorfor man ikke kan søke en person av samme kjønn: "Vi har i dag en heteroseksuell tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere av samme kjønn. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de homofile." Hva får dere til å tenke at "vi homofile" ønsker og har behov for en "egen tjeneste"? Jeg grøsser virkelig over hele meg. I hele mitt liv har jeg (heldigvis) aldri følt meg så diskriminert som da jeg leste dette. Jeg blir både kvalm, sint og lei meg.

Etter min mening sier dere noe som er like ille som om dere skulle ha sagt "Vi har i dag en hvit tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere som er svarte. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de svarte". Eller "Vi har i dag en funksjonsfrisk tjeneste.....Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de funksjonshemmede." Det er især det lille ordet "de" foran "homofile" som gjør at hårene reiser seg i nakken på meg. Dette er slik en avstandstagen, en forskjelliggjøring, fremmedgjøring, i en setting hvor noe slikt absolutt ikke skulle vært nødvendig. Det er ikke først og fremst det at tjenesten faktisk er ubrukelig for minst 5 % av befolkningen som gjør at dere diskriminerer (men så absolutt det også!), men det faktum at dere legger opp til denne tydelige forskjelliggjøringen ved hjelp av ett lite ord som viser at vi er annerledes enn "dere".

Er vi virkelig så annerledes?

Med vennlig hilsen

Ingrid Madsen

....

Svaret jeg fikk var intetsigende, nedlatende, uforstående....en typisk "vi beklager at du føler sånn, men vi beklager ikke hva vi har gjort":

Hei Ingrid Madsen,
vi beklager på det sterkeste at du føler det på den måten. Men vi er altså pr.dags dato en ren heterofil side.

Mvh

Vibeke i sukker.no

......

Om menn som skrever

2011-03-29T16:45:00.000+02:00

I dag gikk jeg på toget hjem i rushen som jeg pleier, og som vanlig var det bare noen få seter ledig. Jeg hadde valget mellom å presse meg ned i midten mellom to personer, eller å sette meg ved siden av én i en toseter. Naturlig nok valgte jeg det siste, selv om spjælingen som satt der skreva såpass at deler av det ledige setet faktisk var opptatt.

Det er veldig vanlig, jeg også bruker mer enn ett sete når det er god plass, men folk flest flytter på seg, retter seg opp, samler beina, når noen trenger setet ved siden av. Ikke denne karen.

Så jeg sier ”unnskyld?” et par ganger. Ingen respons, sover han? Jaja. Så med ett rykker han til, og sier frekt: ”ja? Hva er det?” Jeg svarer at jeg lurte på om han ville gjøre plass til meg også. ”Herregud, er det mulig?....” mumler han og flytter seg sånn omtrent to millimeter. ”Det er meninga at det skal være plass til to, skjønner du”, repliserer jeg.

”Sitter du bra nå? Sitter du bra nå??” sier han frekt, nærmest truende tilbake. I stedet for å komme med et bra svar, drar jeg heller opp boka jeg leser for tida (Berit Ås’ ”Kvinner i alle land”, passende nok), og setter meg ordentlig til rette. Ja vel, så er låra våre klint opptil hverandre, jeg kan leve med det de neste 12 minuttene. Jeg gidder i alle fall ikke å gjøre meg mindre. Jeg sitter anstendig høflig, tar ikke opp deler av hans sete. Du vet, sånn folk flest ville ha oppført seg.

Han på sin side, han som fortsatt skrever sånn, han drar opp mobilen og ringer hjem. Jeg overhører: ”Kan’ke du bare ha middagen klar når jeg kommer a?”

En asylsak Norge ikke vet om

2011-01-24T09:29:00.001+01:00

Jeg kjenner en ung dame med tre små barn. For fem år siden var de i hjemlandet sitt, og opplevde at ektemannen og faren brutalt ble tatt fra dem av politiet. I fem år visste de ikke hvor han var. I mellomtida greide de å ta seg til Norge, og fikk innvilga asyl. Mor begynte å lære norsk, barna begynte i barnehage og på skolen.

Plutselig en dag ringte en bekjent. Mannen var også kommet til Norge! Han kom faktisk helt uten å vite at familien hans var her, og derfor hadde han søkt om asyl, ikke familiegjenforening. Den unge mammaen og barna ble henrykte – nå slapp de å greie seg helt alene i dette fremmede landet lengre. Ting tok seg opp for familien – mor ble mindre stressa, og barna lærte mer på skolen nå som de visste hvor pappa var.

I september kom det første avslaget. Mannen hadde allerede søkt asyl i et annet europeisk land, og var derfor en såkalt dubliner. Avslaget ble anka – familien hans er jo her, det burde da kunne gå an å få bli her da!

Neida. Innen brevet med endelig avslag kom i posten, kom politiet på døra tidlig en morgen. Barna gråt, mor ble hysterisk, dette hadde de opplevd før og da tok det mange år i uvitenhet før de endelig så hverandre igjen. Men politiet tok med seg pappa, og to dager senere satt han på flyet vekk fra dem. Han var en snartur innom Trandum, som vi alle kjenner fra mediene nå, men Trandum tar ikke imot besøk på onsdager, så det siste familien fikk se av ham var da han ble ført inn i en politibil utenfor hjemmet.

Det eldste barnet, som er 11, forsvant fra hjemmet sitt dagen etter pappa. Barnet sa det ville gå til politiet for å be om å få pappaen sin tilbake. Et søsken på 10 ringte til meg og fortalte det, i bakgrunnen hørte jeg at mor var hysterisk. Heldigvis kom 11-åringen tilbake etter seks timer, så noe glede fikk i alle fall familien da. Men vi forstår vel alle hvorfor ungen stakk?

Nå blir det takket være Maria Amelie mulig å søke arbeidsinnvandring uten karantene etter utvisning. (http://bit.ly/h8PSBb) Jeg håper for Guds skyld dette fører til at det blir mulig å søke familiegjenforening uten karantene også, så en ung kone og tre små barn slipper å vente i mange nye år på å se sin ektemann og pappa igjen.

Det har vært veldig vanskelig å forklare de norske reglene til denne familien, for jeg forstår dem jammen ikke selv heller. Hvorfor ikke en asylsøknad kan gjøres om til en søknad om familiegjenforening mens personen faktisk er i Norge, er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger. I stedet blir en familie splitta på en traumatisk måte nok en gang, og ingen vet når de får se hverandre igjen. En litt liknende sak så jeg i avisa i dag, om Keren og Divine som heller ikke får ha pappaen sin her: http://bit.ly/fuCzMe.

Den store, stygge heteronormativiteten

2010-10-11T19:56:00.000+02:00

I dag har jeg lært på Twitter at det er National Coming Out Day (http://en.wikipedia.org/wiki/National_Coming_Out_Day). Det starter igjen tankeprosessen jeg har vært gjennom mange ganger, som starter fordi jeg er så innmari lei av stadig å måtte komme ut. Folk, både streite og skeive, spør skeive om de har kommet ut, og når. Når? Skal vi se. Ja, da jeg var 17 sa jeg det vel til to, foreldre da jeg var 20, en bekjent på internett i dag. For eksempel. Det jeg mener, er at for skeive flest, er det ikke en engangshendelse, men noe som blir forventa at vi skal gjøre til enhver tid; i alle fall hver gang vi møter nye mennesker.

Hvorfor er det sånn? Jeg ser det fra to sider, minst. Fra skeive som er ivrige på at andre skeive stadig skal fronte legninga si, dreier det seg nok om stolthet, om synliggjøring. Fra streite dreier det seg om heteronormativiteten.

Heteronormativiteten, dette forhatte ordet (http://no.wikipedia.org/wiki/Heteronormativitet). Jeg tviler på at de fleste heterofile tenker noe over dette, men som lesbisk føler jeg det direkte på kroppen så å si daglig, og indirekte flere ganger om dagen. Det fører til at jeg stadig blir minna på at jeg er en minoritet, jeg er ikke som alle andre, jeg er et avvik. ”Du må finne deg en mann”, sa en kollega spøkefullt til meg her om dagen da jeg klagde over hvor vanskelig det er å finne seg en leilighet aleine. Han mente ikke noe negativt med kommentaren, men han vet ikke at jeg er skeiv, og – det jeg syns er ille – han går dermed ut fra at jeg er streit.

Folk kan kanskje argumentere med at folk flest er streite, så hvorfor ta sånn på vei? Jeg må svare at jeg setter ikke pris på å bli tatt for noe jeg ikke er, uansett om dette noe er uvitende, ufaglært, streit, oppegående menneske til tross for at jeg er kvinne, og så videre. Folk kan selvsagt ta feil, men det er forutinntattheten jeg ikke kan fordra, og som er med på å usynliggjøre oss som er annerledes enn folk flest.

Det er en balansegang. På den ene siden drømmer jeg om en verden der vi ikke behøver å utbasunere hva slags kjønn vi har lyst til å ha sex med – eller om vi kanskje ikke har lyst til å ha sex i det hele tatt eller om vi føler vi er født i feil kjønn eller eller eller – men samtidig vet jeg at denne verdenen fremdeles bare er en drøm, og derfor er det viktig uansett hvor leie vi er av det, å fortsette å fronte homofilien. Men dette behøver ikke å gjøres ut fra et reint personlig ståsted, slik jeg ser det. Ikke bare skeive, men alle skeiv-vennlige bør helst så ofte de orker stå imot når heteronormative kommentarer dominerer.

Jeg greier det ikke sjøl. Da kommentaren til kollegaen min hadde falt holdt jeg kjeft. I stedet skulle jeg ha spurt ”Hvorfor er det en mann du mener jeg trenger?”. Men det er det jeg skal gjøre i dag på National Coming Out Day. Jeg skal bestemme meg for å bli litt tøffere, litt tydeligere på å si fra når jeg oppdager direkte heteronormative kommentarer. Jeg har blitt flinkere i det siste til å gjøre det samme når jeg hører kjønnsdiskriminerende kommentarer, eller rasistiske eller veldig generaliserende kommentarer. Nå er det på tide å gjøre det samme i kamp mot heteronormativiteten! Så får det bare være, da, om jeg må komme ut igjen et hundretalls ganger i løpet av livet.

Stolthet. Fordommer?

2010-06-27T19:41:00.004+02:00

I går gikk jeg i paraden under Skeive Dager i Oslo for første gang. Jeg gikk sammen med SV, og storkoste meg hele veien på tross av vond rygg. Etterpå var jeg en stund på Pride Park på Rådhusplassen, møtte masse bra folk, så mye gøy, og sto på stand for SV for første gang.

Det lille engelske ordet der står for temaet her. Pride. Stolthet. Jeg er ikke stolt over å være homo. Jeg får det ikke, reint språkmessig altså, til å stemme at jeg skal kunne være stolt over noe jeg rett og slett er. Jeg er ikke stolt over at jeg er kvinne eller har brunt hår heller, det bare er sånn. På den annen side er jeg stort sett glad for at jeg er kvinne og har brunt hår, og ofte sågar for at jeg er homo.

I mine ører mener jeg en kan være stolt av ting en har gjort, oppnådd, utført. Jeg er stolt over å ha kommet ut av skapet. Jeg er stolt av å ha studert lenge, straks fullført utdanninga mi, flytta til ukjente steder uten på forhånd å kjenne noen der, fått spennende jobber. Dette er blant tinga jeg er stolt over ved meg sjøl. Her har jeg aktivt gått ut og gjort noe.

Så er det forskjell på pride og proud. Stolthet og stolt. Men på norsk er det likevel ofte en ser slagord som "Homo og stolt!" underforstått "Homo og stolt av det!".

Jeg tar gjerne i mot innspill om folk som er av motsatt mening her. For jeg vil gjerne også være stolt av å være homo, kvinne, kristen og alle de andre tinga jeg bare er.

Tallkrøll og masteroppgaver

2010-06-22T22:04:00.001+02:00

Hjernen min fungerer ikke best i tall og tabeller. Hjernen min liker best ord og setninger. Det har jeg alltid sagt. Det var flere grunner til at jeg ikke valgte å bli ingeniør eller lege, men at jeg ikke er spesielt glad i å lese statistikk og tolke tall var absolutt én av årsakene. Jeg strevde og sleit og kom faktisk i mål med 5 i både økonomi og matematikk på videregående, og det er noe jeg er stoltest av på det vitnemålet. At jeg ikke trengte å streve altfor mye for 5-ere og 6-ere både i hovedmål, sidemål og engelsk – joda, jeg er stolt av det også – men det falt meg mye mer naturlig.

Jeg holder mellomfag i fransk fra universitetet, og jeg skriver for tida på den engelske masteroppgaven min. Språket er kanskje ikke det mest akademiske en har sett der ute, men jeg liker at folk som ikke har studert mitt fagfelt kanskje også vil få noe ut av å lese den.

På bachelornivå sleit jeg meg gjennom metodefaget og fikk til slutt en middelmådig karakter takket være at deler av karakteren ble basert på en gruppeoppgave og jeg havna på gruppe med folk som forsto det kvantitative mens jeg tok meg av det kvalitative. I metodefaget på masternivå gikk det også så som så – jeg besto med den hittil dårligste karakteren jeg har fått i løpet av masteren, men jeg besto. På den annen side skravla jeg meg fram til en 8 av 10 i medisinsk etnografi, og resonnerte meg fram til en 8.7 i fattigdom og utvikling, så snittet blir nok ikke så aller verst på tross av mine matematiske mangler.

Masteroppgaven er i ferd med å bli til etter forskning jeg gjorde i fjor. Kvalitativ, selvfølgelig, ikke kvantitativ. Med kun 23 respondenter skal jeg prøve å analysere fram noe vettugt. Jeg tar i bruk prosenter her og der, naturligvis, men jeg velger også å bruke enkeltmenneskers uttalelser for å illustrere poengene mine.
I førsteutkastet av oppgaven min hadde jeg ikke en eneste tabell. Den ene veilederen min er antropolog, og hun mente jeg skrev veldig bra – klart og tydelig – og hun satte stor pris på at jeg lot høre stemmene til den enkelte i ny og ne. Den andre veilederen min er feministisk økonom, og jeg trenger kanskje ikke å si det, men hun savna altså tabeller, grafer, skjemaer, og så videre, og mente jeg godt kunne spare meg for enkeltuttalelser så lenge de ikke var veldig generelle.

Nå har jeg ved flere anledninger vridd hjernen min rundt som en oppvaskklut og produsert sju tabeller og en grafisk framstilling av et av poengene mine. Det har tatt umåtelig lang tid, og jeg syns fremdeles ikke det ser ut som noe som kunne stått på trykk i artiklene jeg har lest på pensum. Fremdeles mener veileder nummer to (som dessverre faktisk i realiteten er veileder nummer én) at det er overhengende nødvendig at jeg lager to særskilte skjemaer til, ”for lettere å få en systematisk oversikt over hva jeg vil fram til”. Hele meg har lyst å skrike Nei! Skjemaer og tabeller gir meg rett og slett ikke bedre oversikt over hva jeg vil fram til. Stikkordslister og disposisjoner gjør det. Ikke tall og småord putta inn i en skjematisk oversikt.

Men det er jo kanskje ikke det som er poenget. Poenget er at oppgaven min – forskningsarbeidet mitt – skal kunne leses og lett forstås ikke bare av ordmennesker som meg, men også av tallmennesker som henne. Så selv om jeg ikke syns noe om det selv, prøver jeg å bite i det sure eplet og teste ut å lage stadig flere av disse tabellene og skjemaene hun maser etter. Men det går virkelig på tålmodigheten og psyken min løs, og det gjør at jeg lettere når punktet ”nå skiter jeg i karakteren på dette arbeidet, nå leverer jeg bare!”, og sånn skal det jo heller ikke være.

Jeg prøver å finne en middelvei. Nå har jeg jobba litt med å lage flere underoverskrifter og kortere avsnitt, noe som forhåpentligvis vil lette leseprosessen for en del (som om så mange noen sinne skal lese denne oppgaven!). I tillegg har jeg forbedra noen av tabellene, og vurderer å gjøre et forsøk på i alle fall én tabell og ett skjema til. Jeg tenker som så at jeg må jo kunne stå for hva jeg har skrevet selv til slutt, og da nytter det ikke at jeg på grunn av tabellstress har fått oppgaven så langt opp i halsen at jeg aldri mer greier å snakke om det viktige temaet jeg faktisk skriver om. Da tror jeg ikke jeg vil greie å gjennomføre forsvaret av oppgaven engang.

Norskopplæringa for flyktninger

2010-05-21T20:24:00.006+02:00

Nå har jeg vært så heldig å ha jobba etter Introduksjonsloven i drøye to måneder. Jeg hadde ingen innsikt i den fra før, og kan nå si at jeg er rimelig imponert over det meste av den!

I korte trekk er det ei lov vi har som gir rett og plikt til alle nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år til å delta på et obligatorisk program i norskopplæring og norsk samfunnskunnskap. Rett til vil si at alle disse har rett til å bli tilbudt programmet; plikt til betyr naturligvis at de er plikta å delta. I programmet, som løper over 2-3 år, får deltakeren inntil 300 timer norskundervisning (Audun Lysbakken meldte på en konferanse jeg var på i går at det kommer forslag til høring om at dette blir økt til 600 timer) samt 50 timer undervisning i norsk samfunnsfag på deres eget morsmål. Og tenk: Deltakerne får betalt! På samme måte som du og jeg leverer skattekort til våre arbeidsgivere, leverer deltakerne sitt til kommunen der de bor. De leverer egenmeldingsskjemaer når de har vært sjuke, de må føre fravær og får trekk i lønn om fraværet er ugyldig. Alt for å ansvarliggjøre den enkelte og samtidig gi praktisk innføring i åssen det er å gå på skole eller være i arbeid i Norge. Og ikke minst - lønning stimulerer innsatsviljen, og ved å lønne er målet at deltakerne ikke skal ende som tunge sosialhjelpsklienter.

Når en er så ny som meg kan det være lett å se forbedringspotensialer, og i grunnen var det det jeg tenkte jeg skulle se på her. For å ikke gjøre det altfor langt holder jeg meg til tre hovedpunkter.

1) Lønna: Enn så bra det er med lønning, er introprogrammet også en "arbeidsplass" hvor jeg mener de fortjener høyere lønn. Bruttolønn for en deltaker over 25 år er cirka 12000 kr i måneden. Ikke mye å leve av, verken som enslig eller som del av en familie! Som regel (når det er to foreldre) er begge foreldre deltakere på introprogrammet samtidig. I tillegg kommer litt barnetrygd og eventuelt kontantstøtte slik alle nordmenn har rett på. Videre hjelper vi alle med å søke bostøtte fra Husbanken, noe som gjør at de fleste får utbetalt litt ekstra hver måned. Likevel ender de fleste opp med å også behøve sosialhjelp mens de går på intro. Til tross for at et av måla med lønn er å ikke klientifisere deltakerne, må de aller fleste få utbetalt en viss sum i måneden for å komme opp på normbeløpet. Forresten - så lenge flyktningen er avhengig av disse ekstra kronene - uansett om det er 200 eller 4000 i måneden - kan han eller hun ikke søke familiegjenforening med eventuelle ektefeller, barn, foreldre etc i hjemlandet om de er her i Norge på humanitært grunnlag, for da må de ha klart seg uten sosiale ytelser det siste året.

2) Lønna II: Der deltakere over 25 år får bruttolønn på cirka 12000 kr i måneden, får de mellom 18 og 25 år bare drøyt 8000 før skatt. Tankegangen bak dette var visstnok å gi flyktninger i denne aldersgruppen likere premisser med norske unge på samme alder. Jeg har flere innvendinger mot det. Først og fremst har de aller, aller fleste norgesoppvokste unge et nettverk i en eller annen størrelsesorden rundt seg, som kan hjelpe dem om det skulle skorte på. Videre kan norgesoppvokste unge norsk, og greier dermed som regel - så framt de har helsa i behold - å ha en liten deltidsjobb ved siden av studier om de føler behovet for mer penger. Til slutt: mange flyktninger i denne aldersgruppa er ofte slett ikke like sine norske jevnaldrende på ett vesentlig punkt: utvida ansvar. I det legger jeg det faktum at mange er gift og har barn på dette tidspunktet. En familie på fire hvor mor og far til sammen tjener 16000 kr brutto er ikke mye å ikke bli avhengige av sosialhjelp på, for å si det pent.

3) Arbeidsmengde: Introprogrammet forløper med 30 timer undervisning i uka samt lekser, og fem uker ferie som andre arbeidere. Forskjellen er at programmet må taes på fulltid. Det fins ingen mulighet til å få noe tilsvarende lavere stillingsprosent eller deltidsstudier, alternativene er kun sjukmelding (som er et teit alternativ her i det programmets fastsatte tid på to år fortsetter å løpe og deltakeren dermed mister mye verdifull undervisningstid) eller fulltidspermittering over en tid. Flyktninger kommer fra harde kår. De kommer fra krig, de har flykta fordi de har frykta for sine liv, og de aller fleste har sett og opplevd ting vi kan bare håpe vi aldri engang får mareritt om. Det er en kjent sak at mange lider på grunn av dette, for eksempel med posttraumatisk stress. Dette kommer ofte ikke før etter at flyktningen har fått "roa seg ned" - altså fått oppholdstillatelse og sjansen til å begynne og føle seg trygg og fått en slags rytme i hverdagen. I tillegg har de fleste familie i hjemlandet som de ikke aner om fremdeles er i live. Det sier seg selv at det kan være fryktelig vanskelig å være 100% tilstede i en skolehverdag i denne situasjonen, uansett motivasjon! Etter min mening er dette en soleklar grunn til at det skulle vært mer tilrettelagt for å ta programmet for eksempel på dobbel tid. Andre argumenter for dette er belastningen mange har i det at de er aleine med 1-7 unger: med mulighet til å slutte på skolen klokka 13 i stedet for klokka 1545 uten at det gikk ut over verken lønna eller tidsperspektivet på undervisninga, og dermed kunnet være litt for seg sjøl før ungene ble henta i barnehage og SFO, mener jeg hadde vært gull verdt for mange av de fantastiske flyktningene jeg har blitt kjent med i det siste, og sannsynligvis for mange, mange fler!

Flere ting kunne vært med på lista... for eksempel hvordan jeg syns introloven skulle blitt utvida til også å gjelde alle innvandrere på en eller annen måte; i en eller annen form, og ikke bare flyktninger. Men det er historier for andre dager...

I dvale

2010-02-10T13:34:00.002+01:00

Denne bloggen ligger for tida i dvale. Det betyr ikke at den er død, den bare tar en liten pause fra det hele, og kommer nok tilbake når du minst venter det! Twitter vil si i fra når det skjer. :-)

Konklusjoner jeg ikke liker helt

2009-12-11T20:24:00.002+01:00

I dag mens jeg satt og jobba med dataanalyse til oppgaven min, fant jeg helt plutselig en god del ord på noe som har surra rundt i hodet mitt i en ukes tid. De kom strømmende på en sånn måte at jeg var nødt til å slippe det jeg hadde i henda (tastaturet) og ta pennen fatt i stedet. Noen minutter seinere var tre sider fylt med håndskrift. Det var godt å få det ut, selv om det er deler av det jeg skrev jeg selv ikke liker så godt. Men samtidig tror jeg at jeg er på vei til noe viktig. Derfor spør jeg herved om litt hjelp. Alle innspill mottas med takk og gode ønsker på din vei!

Siden jeg skriver oppgave på engelsk, ble også denne teksten til på engelsk. Det kan være tonnevis av skrivefeil og grammatiske feil, og språket er nok ikke så akademisk enda. Jeg er klar over at kildehenvisninger mangler. Jeg håper noen vil lese, og så si hva de syns, på godt og vondt.

Empowering married women can make them able to earn money to live and survive on their own, which if necessary is of great importance. Psychologically, knowing that one is capable and independent is also very important.

However, the approach of men and masculinities may instead make the men stop their beatings, or – better yet – stop men from starting beating; from ever contemplating that it is a good idea in the first place.

Now, feminist theorists would perhaps never see it as a better option for a woman to stay in a marriage with an abusive husband, even if he has stopped beating her. Research, at least from the Western world, show that it is most likely that he will some day beat again. Women here are taught to always encourage their friends to leave abusive relationships because of this.

It is a dangerous thought that Western researches should want something else from women in for instance Sub-Saharan Africa or the Middle East. It may therefore seem that one should always encourage a woman to leave her abusive spouse, no matter the cultural environment they live in. It is very true that one should never use culture as an excuse for violence. Violence is abuse, no matter what. There are never any excuses for violence, but there may be explanations.

We need to see the importance of looking behind the abuse, to see what the reasons for it may be. Research shows that in many settings, tradition and culture both accept and expect women to be beaten. The same goes for men: even if they themselves do not personally like seeing their wife being hurt, many experience such an immense peer pressure from their community that they take to beating despite their personal morale against it.

Now, with this in mind, it is clear that one needs to target these harmful cultural traditions and destructive gender roles, because it will eliminate a lot of the current spousal violence. Sceptics may say that wives are still being beaten by husbands in the Western world even though people there generally believe it is wrong. That is very true, and this violence also happens in developing countries in relationships where both people are just as enlightened, empowered and educated as the couples in the Western world. These cases, all over the world, need a whole other approach in order to be dealt with. But as for all those couples experiencing violence solely because of social acceptance and expectance, tackling these cultural aspects of harmful gender roles is what needs to be done. Not, of course, instead of empowering the women, but in addition.

As many of my respondents highlighted, being part of a family is IT in Africa. If you as an adult is not married (or at least widowed) with children, you loose respect. You as a woman also normally want to be part of a harmonious family. This too, is most likely born out of traditional settings, but not all traditions are solely bad (the discussion that marriage may not be the right answer for all people is also an important discussion to embark upon, but does not fit here in this context).

So if you, in Kenya where this research took place – but also in many other parts of the world – have been beaten by your husband in the past, you might very well still not want to break away from him, even if you do happen to be empowered and have the necessary monetary means to do so. If your husband became enlightened and received information together with yourself on the importance of dialogue and that violence is both legally and morally – and religiously – wrong, and if your husband and yourself agree with this and are strong enough to stand up against your local community when they want one spouse to beat and the other spouse to be submissive, then who are we really to condemn the woman from believing in this change in both of them; to condemn her from giving their marriage and the raising of their children in one home instead of two a chance, when this has been an active choice by both?

Menn som elsker kvinner

2009-12-09T21:42:00.003+01:00

Det har ikke blitt så aktiv blogging fra min side siden jeg åpna denne bloggen. Jeg legger det aller meste av skylda på masteroppgaven jeg driver med, det er omtrent det eneste som skjer i livet mitt om dagen. Men nå slo det meg at jeg kunne jo skrive litt om akkurat dét, da.

Det er sikkert en del som ikke vet hva jeg skriver om og hvordan jeg går fram. Jeg tar master i utviklingsstudier, og selv om graden her ikke hadde noen egen fokus på gender visste jeg at det var dét jeg ville gjøre for hovedoppgaven. Til slutt valgte jeg å fokusere på vold i nære relasjoner retta mot kvinner, og hvordan en kan fokusere på menn og holdningsendringer hos dem for å få en slutt på denne volden.

I høst dro jeg tilbake til Nairobi i Kenya for 12 uker, en by hvor jeg også bodde i seks måneder i fjor. Her intervjua jeg en håndfull mennesker som enten jobber med temaene, eller som har viktige stillinger i samfunnet som for eksempel politimestere og prester. Jeg ble spesielt glad i en organisasjon som heter Men for gender equality now (MEGEN). De er forresten for tida ute på busstur, tre turer gjennom Kenya i forbindelse med UNIFEMs 16 Days of Activism. De og et par andre små organisasjoner jeg snakka med i Kenya jobber nøyaktig med det jeg var interessert i: Vold mot kvinner i nære relasjoner (utøvd av menn) og skadelige maskulinitetsidealer.

Nå er jeg altså tilbake i Europa igjen, og prøver å finne ut av hva det er jeg har funnet ut. Jeg var for lengst overbevist om at kampen for likestilling også innebar arbeid med menn, men jeg har også fått utvida horisonten min litt. Utviklingsarbeid for å bedre situasjonen til kvinner dreier seg i størst grad om å styrke kvinnens posisjon gjennom henne selv, både i samfunnet som helhet og på hjemmebane. I tillegg har det vært mye fokus på å forbedre lovverk som diskriminerer kvinner. Begge disse fokusområdene synes jeg er ustyrtelig viktige.

Men det er ikke fryktelig mange som enda har tenkt på at kvinner som lærer seg å være sterke ofte får det enda verre på hjemmebane om ikke mannen hennes er med på notene, og det må vi bare innse at han ofte ikke er i mange samfunn. Noen har begynt å arrangere ulike typer….kall det ”likestillingskurs”, men så har problemet vært at disse ofte har vært arrangert av typiske kvinneorganisasjoner, og mange menn har da ikke møtt opp, eller møtt opp kun for å kverulere. Sett da inn den gode ideen blant annet FEMNET (mammaorganisasjonen til MEGEN) fikk for noen år tilbake: tren opp en håndfull smarte mannfolk og la dem holde kurs for andre menn!

3 av 4 av alle jeg intervjua mente å ha sett en tydelig nedgang i vold i nære relasjoner i de områdene hvor MEGEN arbeider! Flere, som sykehusansatte og politimestere, meldte om at flere nå søker hjelp, både medisinsk og rettslig, enn noen gang tidligere. Så jeg har trua. Organisasjonene jeg snakka med har ikke mange medlemmer (den største holdt omtrent 300 medlemmer), men som én sa:

”Det fins 40 millioner kenyanere: to personer kan ikke endre alt! Men folk kan bli lært opp i å lære opp i å gjøre en forskjell, i alle samfunnslag.”

Til slutt et annet gullkorn fra et mannlig medlem i FEMNET:

“We’re not changing because we are weak; we are changing because we are strong!”

Hunger - en slags filmanmeldelse

2009-11-26T01:34:00.002+01:00

For tida er det dokumentarfilmfestival her i Amsterdam (www.idfa.nl). De har hatt mange spennende titler på programmet, men jeg fikk med meg min første dokumentar i kveld: Hunger av Marcus Vetter og Karin Steinberger. Det var for øvrig verdenspremiere, og regissører, produsenter og så videre var til stede i salen og tok i mot spørsmål etterpå. En introduksjon til filmen kan finnes på festivalens hjemmesider:

http://www.idfa.nl/industry/Festival/program-2009/films-2009/film.aspx?id=ab1ca3d5-b1ab-49be-967d-fd5d36c655a0

Det som først og fremst dro meg mot denne filmen var selvsagt at de skulle kikke på Kenya – og ikke bare besøkte de Maasaiene som nevnes i linken over, men også Turkanaer; som holder til i et område av Kenya jeg ikke har besøkt enda. Filmen ble vist i samarbeid med Oxfam Novib, en nederlandsk ikke-statlig organisasjon, og før den begynte fikk vi en innledning fra direktøren for denne organisasjonen.

Jeg følte meg truffet allerede et minutts tid ut i hennes innledning. Nå i disse Sinterklaas-tider er en av tradisjonene her i Nederland at barna får sjokoladeutgaven av forbokstaven i navnet sitt. Vel, Oxfam Novib-direktøren innleda med å si noe sånt som: ”Nå om dagen går alle nederlandske barn rundt og skulle ønske de het William, Margaret, Muhammed, mens de med navn som - tja - Isak, Isabelle og Ingrid ikke er så fornøyde - de får jo ikke nok sjokolade!” Jepp, tenkte jeg med én gang, for jeg har virkelig tenkt at dette var da urettferdig, og at om jeg kjøper en sånn sjokolade skal jeg jammen meg gå etter etternavnet mitt i stedet, for å få litt mer utbytte.

Og sånn begynte en kinoopplevelse som skulle gi meg og antakeligvis de andre tilhørerne stadig dårligere samvittighet, iblanda sinne over systemet, lette selvmordstanker for i alle fall å redde verden fra ett ondt menneske, tanker og beslutninger om hva vi kan gjøre på grasrotnivå, frustrasjoner over at alt er så komplekst at det ikke er noe vits i noe som helst, og så videre, og så videre.

I dette lå etter min mening filmens styrke. Filmatisk sett var den ingen perle, og – i og med at de besøkte fem ulike land med fem ulike situasjoner – virka den på meg å være ”a bit all over the place”. Hvorfor de hadde med fem minutter i begynnelsen og fem minutter på slutten om båtflyktninger fra Mauritania som prøver å komme seg over til Europa, følte jeg ikke hørte hjemme i denne filmen i det hele tatt, mens de fire andre handlingene for så vidt var veldig viktige. Vi fikk besøke både Kenya, India, Brasil og Haiti i tillegg til Mauritania, og vi fikk innblikk i kompleksiteten ved omfattende sult. Sult har ulike årsaker ulike steder, og ulike løsninger, samtidig som det henger sammen fordi vi nå faktisk bor i en globalisert verden hvor handlinger og mennesker påvirker hverandre, og sånn sett var det kanskje riktig å lage én film fra fem steder, i stedet for fem ulike filmer. De ville også vise at sult ikke alltid betyr sultkatastrofe, men at det også ofte er den mer alltid tilstedeværende mangelen på nok mat, og alle stigmene som følger med dette.

Jeg var helt sikkert ikke den eneste utviklingsstudenten i salen, det var nok mange der som har mye lik bakgrunn som meg. Men jeg må innrømme at filmen kjeda meg litt. Det ble litt for mye ”alt-er-så-fælt-og-elendig,-kanskje-vi-kan-boikotte-store-slemme-selskap-og-handle-økologisk-og rettferdig-og-slutte-å-spise-kjøtt” over det. Litt idealistisk organisasjon på ungdomsskolenivå, liksom.

Men er det ikke akkurat det vi trenger innimellom? Jeg tror faktisk det. Jeg tror alle vi halvkyniske voksne har veldig godt av å få litt (naiv?) idealisme trykket opp i ansiktet igjen innimellom. Det er virkelig nok av fæle og elendige ting der ute, og dette vet vi jo. Vi vet det så godt at vi ikke ser det lengre. Og så ser vi alle de ideelle organisasjonene som samler inn penger og vi tenker ”pøh, de penga havner rett i lomma på administrasjonen!”, eller vi ser verdens ledere møte til toppmøter og tenker ”pøh, hva er meninga med den papirmølla der, ingenting kommer ut av det uansett”.

Så jeg satt altså der og så på denne elendigheten, og selv om filmen i seg sjøl ikke ga så mye håp var jeg heldigvis i et løsningsorientert humør, så jeg satt og tenkte på alle de små forskjellene jeg som enkeltperson kan gjøre. Jeg vet jeg ikke kan redde verden alene, men jeg vet også at jeg kan gjøre noe (ellers hadde jeg vel aldri giddi å studere utviklingsstudier!).

Noen ting har jeg gjort såpass lenge at det er helt integrert i meg nå. Jeg er for eksempel en fanatisk kildesorterer, og får fysisk vondt her i Amsterdam hvor alt bortsett fra papir og glass går i samme dunk. Som student har jeg ikke all verdens penger til å gi til gode formål til stadighet, men det løser jeg ved å låne dem bort i stedet – jeg har trua på www.kiva.org. Jeg kommer nok aldri til å bli vegetarianer igjen, men det er ikke til å stikke under en stol at å spise mengder med kjøtt ikke er spesielt verken miljøvennlig, helsefrembringende, rettferdig (bare tenk på alt vannet og all plassen som går med til produksjonen!) eller dyrevennlig slik den industrialiserte kjøttproduksjonen foregår nå. Jeg kan derfor stolt meddele at jeg har kutta enda kraftigere ned på egen kjøttkonsumering siden jeg kom tilbake fra Kenya, og det har vært 100 % bevisst fra min side. Nå har jeg aldri vært stor på rødt-kjøtt-fronten siden jeg ble voksen i det hele tatt, men også kyllingforbruket mitt har virkelig gått ned nå.

Nå gikk dette kanskje litt fra å være en filmanmeldelse til å bli en idealistisk post, men nå var det nå engang denne virkninga filmen hadde på meg. En siste anbefaling jeg skal komme med er denne linken til Virrvarr: http://www.virrvarr.net/blog/2009/07/27/smartere-milj%C3%B8l%C3%B8sninger/. Her lister hun opp fem små ting vi kan gjøre, og flere gode tips dukker opp fra andre i kommentarfeltet. Selv har jeg nettopp gått til innkjøp av menskopp, og i morgen skal jeg jammen meg ta turen innom Lush, og også kjøpe handlenett. (Ellers er jeg veldig nysgjerrig på vaskenøttene som Elin linker til i en kommentar hos Virrvarr, de skal nok testes ut neste gang jeg behøver å kjøpe inn noe å reingjøre klærne mine med!)

Amsterdam

2009-11-21T18:34:00.007+01:00

I dag har sola skint fra skyfri himmel her i Amsterdam, og temperaturen har steget helt oppi 17 grader. Som om ikke det var nok, har det vært lørdag og markedsdag, og i dag tok jeg med meg kameraet mitt da jeg gikk dit. Så mange bilder ble det ikke, det var litt for trangt og litt for mange mennesker til det, men noen vil jeg likevel dele.

Dette er altså Jordaan, den herlige bydelen jeg er så heldig å bo i for tida. Bildene kan klikkes på for større versjoner.

Prinsengracht, kanalen min. :-) Den svære grafittien på ene veggen der dukka plutselig lovlig opp i våres en gang, og er med på å vise integrering av nytt og gammelt.

Jordaan er full av bittesmå butikker fulle av nydelige ting jeg ikke behøver! Like vanskelig å gå forbi hver gang.

Noen hadde allerede pynta huset sitt for jul.

Mens andre pynter balkongen med kvinnebein.

En av de mange koselige små pubene i Jordaan.

En liten kar som var med matmor på shopping.

Ost!

Inkluderende seksualundervisning

2009-11-17T11:15:00.002+01:00

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.