Konklusjoner jeg ikke liker helt

I dag mens jeg satt og jobba med dataanalyse til oppgaven min, fant jeg helt plutselig en god del ord på noe som har surra rundt i hodet mitt i en ukes tid. De kom strømmende på en sånn måte at jeg var nødt til å slippe det jeg hadde i henda (tastaturet) og ta pennen fatt i stedet. Noen minutter seinere var tre sider fylt med håndskrift. Det var godt å få det ut, selv om det er deler av det jeg skrev jeg selv ikke liker så godt. Men samtidig tror jeg at jeg er på vei til noe viktig. Derfor spør jeg herved om litt hjelp. Alle innspill mottas med takk og gode ønsker på din vei!

Siden jeg skriver oppgave på engelsk, ble også denne teksten til på engelsk. Det kan være tonnevis av skrivefeil og grammatiske feil, og språket er nok ikke så akademisk enda. Jeg er klar over at kildehenvisninger mangler. Jeg håper noen vil lese, og så si hva de syns, på godt og vondt.

Empowering married women can make them able to earn money to live and survive on their own, which if necessary is of great importance. Psychologically, knowing that one is capable and independent is also very important.

However, the approach of men and masculinities may instead make the men stop their beatings, or – better yet – stop men from starting beating; from ever contemplating that it is a good idea in the first place.

Now, feminist theorists would perhaps never see it as a better option for a woman to stay in a marriage with an abusive husband, even if he has stopped beating her. Research, at least from the Western world, show that it is most likely that he will some day beat again. Women here are taught to always encourage their friends to leave abusive relationships because of this.

It is a dangerous thought that Western researches should want something else from women in for instance Sub-Saharan Africa or the Middle East. It may therefore seem that one should always encourage a woman to leave her abusive spouse, no matter the cultural environment they live in. It is very true that one should never use culture as an excuse for violence. Violence is abuse, no matter what. There are never any excuses for violence, but there may be explanations.

We need to see the importance of looking behind the abuse, to see what the reasons for it may be. Research shows that in many settings, tradition and culture both accept and expect women to be beaten. The same goes for men: even if they themselves do not personally like seeing their wife being hurt, many experience such an immense peer pressure from their community that they take to beating despite their personal morale against it.

Now, with this in mind, it is clear that one needs to target these harmful cultural traditions and destructive gender roles, because it will eliminate a lot of the current spousal violence. Sceptics may say that wives are still being beaten by husbands in the Western world even though people there generally believe it is wrong. That is very true, and this violence also happens in developing countries in relationships where both people are just as enlightened, empowered and educated as the couples in the Western world. These cases, all over the world, need a whole other approach in order to be dealt with. But as for all those couples experiencing violence solely because of social acceptance and expectance, tackling these cultural aspects of harmful gender roles is what needs to be done. Not, of course, instead of empowering the women, but in addition.

As many of my respondents highlighted, being part of a family is IT in Africa. If you as an adult is not married (or at least widowed) with children, you loose respect. You as a woman also normally want to be part of a harmonious family. This too, is most likely born out of traditional settings, but not all traditions are solely bad (the discussion that marriage may not be the right answer for all people is also an important discussion to embark upon, but does not fit here in this context).

So if you, in Kenya where this research took place – but also in many other parts of the world – have been beaten by your husband in the past, you might very well still not want to break away from him, even if you do happen to be empowered and have the necessary monetary means to do so. If your husband became enlightened and received information together with yourself on the importance of dialogue and that violence is both legally and morally – and religiously – wrong, and if your husband and yourself agree with this and are strong enough to stand up against your local community when they want one spouse to beat and the other spouse to be submissive, then who are we really to condemn the woman from believing in this change in both of them; to condemn her from giving their marriage and the raising of their children in one home instead of two a chance, when this has been an active choice by both?

Menn som elsker kvinner

Det har ikke blitt så aktiv blogging fra min side siden jeg åpna denne bloggen. Jeg legger det aller meste av skylda på masteroppgaven jeg driver med, det er omtrent det eneste som skjer i livet mitt om dagen. Men nå slo det meg at jeg kunne jo skrive litt om akkurat dét, da.

Det er sikkert en del som ikke vet hva jeg skriver om og hvordan jeg går fram. Jeg tar master i utviklingsstudier, og selv om graden her ikke hadde noen egen fokus på gender visste jeg at det var dét jeg ville gjøre for hovedoppgaven. Til slutt valgte jeg å fokusere på vold i nære relasjoner retta mot kvinner, og hvordan en kan fokusere på menn og holdningsendringer hos dem for å få en slutt på denne volden.

I høst dro jeg tilbake til Nairobi i Kenya for 12 uker, en by hvor jeg også bodde i seks måneder i fjor. Her intervjua jeg en håndfull mennesker som enten jobber med temaene, eller som har viktige stillinger i samfunnet som for eksempel politimestere og prester. Jeg ble spesielt glad i en organisasjon som heter Men for gender equality now (MEGEN). De er forresten for tida ute på busstur, tre turer gjennom Kenya i forbindelse med UNIFEMs 16 Days of Activism. De og et par andre små organisasjoner jeg snakka med i Kenya jobber nøyaktig med det jeg var interessert i: Vold mot kvinner i nære relasjoner (utøvd av menn) og skadelige maskulinitetsidealer.

Nå er jeg altså tilbake i Europa igjen, og prøver å finne ut av hva det er jeg har funnet ut. Jeg var for lengst overbevist om at kampen for likestilling også innebar arbeid med menn, men jeg har også fått utvida horisonten min litt. Utviklingsarbeid for å bedre situasjonen til kvinner dreier seg i størst grad om å styrke kvinnens posisjon gjennom henne selv, både i samfunnet som helhet og på hjemmebane. I tillegg har det vært mye fokus på å forbedre lovverk som diskriminerer kvinner. Begge disse fokusområdene synes jeg er ustyrtelig viktige.

Men det er ikke fryktelig mange som enda har tenkt på at kvinner som lærer seg å være sterke ofte får det enda verre på hjemmebane om ikke mannen hennes er med på notene, og det må vi bare innse at han ofte ikke er i mange samfunn. Noen har begynt å arrangere ulike typer….kall det ”likestillingskurs”, men så har problemet vært at disse ofte har vært arrangert av typiske kvinneorganisasjoner, og mange menn har da ikke møtt opp, eller møtt opp kun for å kverulere. Sett da inn den gode ideen blant annet FEMNET (mammaorganisasjonen til MEGEN) fikk for noen år tilbake: tren opp en håndfull smarte mannfolk og la dem holde kurs for andre menn!

3 av 4 av alle jeg intervjua mente å ha sett en tydelig nedgang i vold i nære relasjoner i de områdene hvor MEGEN arbeider! Flere, som sykehusansatte og politimestere, meldte om at flere nå søker hjelp, både medisinsk og rettslig, enn noen gang tidligere. Så jeg har trua. Organisasjonene jeg snakka med har ikke mange medlemmer (den største holdt omtrent 300 medlemmer), men som én sa:

”Det fins 40 millioner kenyanere: to personer kan ikke endre alt! Men folk kan bli lært opp i å lære opp i å gjøre en forskjell, i alle samfunnslag.”

Til slutt et annet gullkorn fra et mannlig medlem i FEMNET:

“We’re not changing because we are weak; we are changing because we are strong!”

Hunger - en slags filmanmeldelse

For tida er det dokumentarfilmfestival her i Amsterdam (www.idfa.nl). De har hatt mange spennende titler på programmet, men jeg fikk med meg min første dokumentar i kveld: Hunger av Marcus Vetter og Karin Steinberger. Det var for øvrig verdenspremiere, og regissører, produsenter og så videre var til stede i salen og tok i mot spørsmål etterpå. En introduksjon til filmen kan finnes på festivalens hjemmesider:

http://www.idfa.nl/industry/Festival/program-2009/films-2009/film.aspx?id=ab1ca3d5-b1ab-49be-967d-fd5d36c655a0

Det som først og fremst dro meg mot denne filmen var selvsagt at de skulle kikke på Kenya – og ikke bare besøkte de Maasaiene som nevnes i linken over, men også Turkanaer; som holder til i et område av Kenya jeg ikke har besøkt enda. Filmen ble vist i samarbeid med Oxfam Novib, en nederlandsk ikke-statlig organisasjon, og før den begynte fikk vi en innledning fra direktøren for denne organisasjonen.

Jeg følte meg truffet allerede et minutts tid ut i hennes innledning. Nå i disse Sinterklaas-tider er en av tradisjonene her i Nederland at barna får sjokoladeutgaven av forbokstaven i navnet sitt. Vel, Oxfam Novib-direktøren innleda med å si noe sånt som: ”Nå om dagen går alle nederlandske barn rundt og skulle ønske de het William, Margaret, Muhammed, mens de med navn som - tja - Isak, Isabelle og Ingrid ikke er så fornøyde - de får jo ikke nok sjokolade!” Jepp, tenkte jeg med én gang, for jeg har virkelig tenkt at dette var da urettferdig, og at om jeg kjøper en sånn sjokolade skal jeg jammen meg gå etter etternavnet mitt i stedet, for å få litt mer utbytte.

Og sånn begynte en kinoopplevelse som skulle gi meg og antakeligvis de andre tilhørerne stadig dårligere samvittighet, iblanda sinne over systemet, lette selvmordstanker for i alle fall å redde verden fra ett ondt menneske, tanker og beslutninger om hva vi kan gjøre på grasrotnivå, frustrasjoner over at alt er så komplekst at det ikke er noe vits i noe som helst, og så videre, og så videre.

I dette lå etter min mening filmens styrke. Filmatisk sett var den ingen perle, og – i og med at de besøkte fem ulike land med fem ulike situasjoner – virka den på meg å være ”a bit all over the place”. Hvorfor de hadde med fem minutter i begynnelsen og fem minutter på slutten om båtflyktninger fra Mauritania som prøver å komme seg over til Europa, følte jeg ikke hørte hjemme i denne filmen i det hele tatt, mens de fire andre handlingene for så vidt var veldig viktige. Vi fikk besøke både Kenya, India, Brasil og Haiti i tillegg til Mauritania, og vi fikk innblikk i kompleksiteten ved omfattende sult. Sult har ulike årsaker ulike steder, og ulike løsninger, samtidig som det henger sammen fordi vi nå faktisk bor i en globalisert verden hvor handlinger og mennesker påvirker hverandre, og sånn sett var det kanskje riktig å lage én film fra fem steder, i stedet for fem ulike filmer. De ville også vise at sult ikke alltid betyr sultkatastrofe, men at det også ofte er den mer alltid tilstedeværende mangelen på nok mat, og alle stigmene som følger med dette.

Jeg var helt sikkert ikke den eneste utviklingsstudenten i salen, det var nok mange der som har mye lik bakgrunn som meg. Men jeg må innrømme at filmen kjeda meg litt. Det ble litt for mye ”alt-er-så-fælt-og-elendig,-kanskje-vi-kan-boikotte-store-slemme-selskap-og-handle-økologisk-og rettferdig-og-slutte-å-spise-kjøtt” over det. Litt idealistisk organisasjon på ungdomsskolenivå, liksom.

Men er det ikke akkurat det vi trenger innimellom? Jeg tror faktisk det. Jeg tror alle vi halvkyniske voksne har veldig godt av å få litt (naiv?) idealisme trykket opp i ansiktet igjen innimellom. Det er virkelig nok av fæle og elendige ting der ute, og dette vet vi jo. Vi vet det så godt at vi ikke ser det lengre. Og så ser vi alle de ideelle organisasjonene som samler inn penger og vi tenker ”pøh, de penga havner rett i lomma på administrasjonen!”, eller vi ser verdens ledere møte til toppmøter og tenker ”pøh, hva er meninga med den papirmølla der, ingenting kommer ut av det uansett”.

Så jeg satt altså der og så på denne elendigheten, og selv om filmen i seg sjøl ikke ga så mye håp var jeg heldigvis i et løsningsorientert humør, så jeg satt og tenkte på alle de små forskjellene jeg som enkeltperson kan gjøre. Jeg vet jeg ikke kan redde verden alene, men jeg vet også at jeg kan gjøre noe (ellers hadde jeg vel aldri giddi å studere utviklingsstudier!).

Noen ting har jeg gjort såpass lenge at det er helt integrert i meg nå. Jeg er for eksempel en fanatisk kildesorterer, og får fysisk vondt her i Amsterdam hvor alt bortsett fra papir og glass går i samme dunk. Som student har jeg ikke all verdens penger til å gi til gode formål til stadighet, men det løser jeg ved å låne dem bort i stedet – jeg har trua på www.kiva.org. Jeg kommer nok aldri til å bli vegetarianer igjen, men det er ikke til å stikke under en stol at å spise mengder med kjøtt ikke er spesielt verken miljøvennlig, helsefrembringende, rettferdig (bare tenk på alt vannet og all plassen som går med til produksjonen!) eller dyrevennlig slik den industrialiserte kjøttproduksjonen foregår nå. Jeg kan derfor stolt meddele at jeg har kutta enda kraftigere ned på egen kjøttkonsumering siden jeg kom tilbake fra Kenya, og det har vært 100 % bevisst fra min side. Nå har jeg aldri vært stor på rødt-kjøtt-fronten siden jeg ble voksen i det hele tatt, men også kyllingforbruket mitt har virkelig gått ned nå.

Nå gikk dette kanskje litt fra å være en filmanmeldelse til å bli en idealistisk post, men nå var det nå engang denne virkninga filmen hadde på meg. En siste anbefaling jeg skal komme med er denne linken til Virrvarr: http://www.virrvarr.net/blog/2009/07/27/smartere-milj%C3%B8l%C3%B8sninger/. Her lister hun opp fem små ting vi kan gjøre, og flere gode tips dukker opp fra andre i kommentarfeltet. Selv har jeg nettopp gått til innkjøp av menskopp, og i morgen skal jeg jammen meg ta turen innom Lush, og også kjøpe handlenett. (Ellers er jeg veldig nysgjerrig på vaskenøttene som Elin linker til i en kommentar hos Virrvarr, de skal nok testes ut neste gang jeg behøver å kjøpe inn noe å reingjøre klærne mine med!)

Amsterdam

I dag har sola skint fra skyfri himmel her i Amsterdam, og temperaturen har steget helt oppi 17 grader. Som om ikke det var nok, har det vært lørdag og markedsdag, og i dag tok jeg med meg kameraet mitt da jeg gikk dit. Så mange bilder ble det ikke, det var litt for trangt og litt for mange mennesker til det, men noen vil jeg likevel dele.

Dette er altså Jordaan, den herlige bydelen jeg er så heldig å bo i for tida. Bildene kan klikkes på for større versjoner.

Prinsengracht, kanalen min. :-) Den svære grafittien på ene veggen der dukka plutselig lovlig opp i våres en gang, og er med på å vise integrering av nytt og gammelt.

Jordaan er full av bittesmå butikker fulle av nydelige ting jeg ikke behøver! Like vanskelig å gå forbi hver gang.

Noen hadde allerede pynta huset sitt for jul.

Mens andre pynter balkongen med kvinnebein.

En av de mange koselige små pubene i Jordaan.

En liten kar som var med matmor på shopping.

Ost!

Inkluderende seksualundervisning

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.