Thursday, November 26, 2009

Hunger - en slags filmanmeldelse

For tida er det dokumentarfilmfestival her i Amsterdam (www.idfa.nl). De har hatt mange spennende titler på programmet, men jeg fikk med meg min første dokumentar i kveld: Hunger av Marcus Vetter og Karin Steinberger. Det var for øvrig verdenspremiere, og regissører, produsenter og så videre var til stede i salen og tok i mot spørsmål etterpå. En introduksjon til filmen kan finnes på festivalens hjemmesider:

http://www.idfa.nl/industry/Festival/program-2009/films-2009/film.aspx?id=ab1ca3d5-b1ab-49be-967d-fd5d36c655a0

Det som først og fremst dro meg mot denne filmen var selvsagt at de skulle kikke på Kenya – og ikke bare besøkte de Maasaiene som nevnes i linken over, men også Turkanaer; som holder til i et område av Kenya jeg ikke har besøkt enda. Filmen ble vist i samarbeid med Oxfam Novib, en nederlandsk ikke-statlig organisasjon, og før den begynte fikk vi en innledning fra direktøren for denne organisasjonen.

Jeg følte meg truffet allerede et minutts tid ut i hennes innledning. Nå i disse Sinterklaas-tider er en av tradisjonene her i Nederland at barna får sjokoladeutgaven av forbokstaven i navnet sitt. Vel, Oxfam Novib-direktøren innleda med å si noe sånt som: ”Nå om dagen går alle nederlandske barn rundt og skulle ønske de het William, Margaret, Muhammed, mens de med navn som - tja - Isak, Isabelle og Ingrid ikke er så fornøyde - de får jo ikke nok sjokolade!” Jepp, tenkte jeg med én gang, for jeg har virkelig tenkt at dette var da urettferdig, og at om jeg kjøper en sånn sjokolade skal jeg jammen meg gå etter etternavnet mitt i stedet, for å få litt mer utbytte.

Og sånn begynte en kinoopplevelse som skulle gi meg og antakeligvis de andre tilhørerne stadig dårligere samvittighet, iblanda sinne over systemet, lette selvmordstanker for i alle fall å redde verden fra ett ondt menneske, tanker og beslutninger om hva vi kan gjøre på grasrotnivå, frustrasjoner over at alt er så komplekst at det ikke er noe vits i noe som helst, og så videre, og så videre.

I dette lå etter min mening filmens styrke. Filmatisk sett var den ingen perle, og – i og med at de besøkte fem ulike land med fem ulike situasjoner – virka den på meg å være ”a bit all over the place”. Hvorfor de hadde med fem minutter i begynnelsen og fem minutter på slutten om båtflyktninger fra Mauritania som prøver å komme seg over til Europa, følte jeg ikke hørte hjemme i denne filmen i det hele tatt, mens de fire andre handlingene for så vidt var veldig viktige. Vi fikk besøke både Kenya, India, Brasil og Haiti i tillegg til Mauritania, og vi fikk innblikk i kompleksiteten ved omfattende sult. Sult har ulike årsaker ulike steder, og ulike løsninger, samtidig som det henger sammen fordi vi nå faktisk bor i en globalisert verden hvor handlinger og mennesker påvirker hverandre, og sånn sett var det kanskje riktig å lage én film fra fem steder, i stedet for fem ulike filmer. De ville også vise at sult ikke alltid betyr sultkatastrofe, men at det også ofte er den mer alltid tilstedeværende mangelen på nok mat, og alle stigmene som følger med dette.

Jeg var helt sikkert ikke den eneste utviklingsstudenten i salen, det var nok mange der som har mye lik bakgrunn som meg. Men jeg må innrømme at filmen kjeda meg litt. Det ble litt for mye ”alt-er-så-fælt-og-elendig,-kanskje-vi-kan-boikotte-store-slemme-selskap-og-handle-økologisk-og rettferdig-og-slutte-å-spise-kjøtt” over det. Litt idealistisk organisasjon på ungdomsskolenivå, liksom.

Men er det ikke akkurat det vi trenger innimellom? Jeg tror faktisk det. Jeg tror alle vi halvkyniske voksne har veldig godt av å få litt (naiv?) idealisme trykket opp i ansiktet igjen innimellom. Det er virkelig nok av fæle og elendige ting der ute, og dette vet vi jo. Vi vet det så godt at vi ikke ser det lengre. Og så ser vi alle de ideelle organisasjonene som samler inn penger og vi tenker ”pøh, de penga havner rett i lomma på administrasjonen!”, eller vi ser verdens ledere møte til toppmøter og tenker ”pøh, hva er meninga med den papirmølla der, ingenting kommer ut av det uansett”.

Så jeg satt altså der og så på denne elendigheten, og selv om filmen i seg sjøl ikke ga så mye håp var jeg heldigvis i et løsningsorientert humør, så jeg satt og tenkte på alle de små forskjellene jeg som enkeltperson kan gjøre. Jeg vet jeg ikke kan redde verden alene, men jeg vet også at jeg kan gjøre noe (ellers hadde jeg vel aldri giddi å studere utviklingsstudier!).

Noen ting har jeg gjort såpass lenge at det er helt integrert i meg nå. Jeg er for eksempel en fanatisk kildesorterer, og får fysisk vondt her i Amsterdam hvor alt bortsett fra papir og glass går i samme dunk. Som student har jeg ikke all verdens penger til å gi til gode formål til stadighet, men det løser jeg ved å låne dem bort i stedet – jeg har trua på www.kiva.org. Jeg kommer nok aldri til å bli vegetarianer igjen, men det er ikke til å stikke under en stol at å spise mengder med kjøtt ikke er spesielt verken miljøvennlig, helsefrembringende, rettferdig (bare tenk på alt vannet og all plassen som går med til produksjonen!) eller dyrevennlig slik den industrialiserte kjøttproduksjonen foregår nå. Jeg kan derfor stolt meddele at jeg har kutta enda kraftigere ned på egen kjøttkonsumering siden jeg kom tilbake fra Kenya, og det har vært 100 % bevisst fra min side. Nå har jeg aldri vært stor på rødt-kjøtt-fronten siden jeg ble voksen i det hele tatt, men også kyllingforbruket mitt har virkelig gått ned nå.

Nå gikk dette kanskje litt fra å være en filmanmeldelse til å bli en idealistisk post, men nå var det nå engang denne virkninga filmen hadde på meg. En siste anbefaling jeg skal komme med er denne linken til Virrvarr: http://www.virrvarr.net/blog/2009/07/27/smartere-milj%C3%B8l%C3%B8sninger/. Her lister hun opp fem små ting vi kan gjøre, og flere gode tips dukker opp fra andre i kommentarfeltet. Selv har jeg nettopp gått til innkjøp av menskopp, og i morgen skal jeg jammen meg ta turen innom Lush, og også kjøpe handlenett. (Ellers er jeg veldig nysgjerrig på vaskenøttene som Elin linker til i en kommentar hos Virrvarr, de skal nok testes ut neste gang jeg behøver å kjøpe inn noe å reingjøre klærne mine med!)

Saturday, November 21, 2009

Amsterdam

I dag har sola skint fra skyfri himmel her i Amsterdam, og temperaturen har steget helt oppi 17 grader. Som om ikke det var nok, har det vært lørdag og markedsdag, og i dag tok jeg med meg kameraet mitt da jeg gikk dit. Så mange bilder ble det ikke, det var litt for trangt og litt for mange mennesker til det, men noen vil jeg likevel dele.

Dette er altså Jordaan, den herlige bydelen jeg er så heldig å bo i for tida. Bildene kan klikkes på for større versjoner.

Prinsengracht, kanalen min. :-) Den svære grafittien på ene veggen der dukka plutselig lovlig opp i våres en gang, og er med på å vise integrering av nytt og gammelt.


Jordaan er full av bittesmå butikker fulle av nydelige ting jeg ikke behøver! Like vanskelig å gå forbi hver gang.


Noen hadde allerede pynta huset sitt for jul.


Mens andre pynter balkongen med kvinnebein.


En av de mange koselige små pubene i Jordaan.


En liten kar som var med matmor på shopping.


Ost!

Tuesday, November 17, 2009

Inkluderende seksualundervisning

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.