Det som først og fremst dro meg mot denne filmen var selvsagt at de skulle kikke på Kenya – og ikke bare besøkte de Maasaiene som nevnes i linken over, men også Turkanaer; som holder til i et område av Kenya jeg ikke har besøkt enda. Filmen ble vist i samarbeid med Oxfam Novib, en nederlandsk ikke-statlig organisasjon, og før den begynte fikk vi en innledning fra direktøren for denne organisasjonen.
Jeg følte meg truffet allerede et minutts tid ut i hennes innledning. Nå i disse Sinterklaas-tider er en av tradisjonene her i Nederland at barna får sjokoladeutgaven av forbokstaven i navnet sitt. Vel, Oxfam Novib-direktøren innleda med å si noe sånt som: ”Nå om dagen går alle nederlandske barn rundt og skulle ønske de het William, Margaret, Muhammed, mens de med navn som - tja - Isak, Isabelle og Ingrid ikke er så fornøyde - de får jo ikke nok sjokolade!” Jepp, tenkte jeg med én gang, for jeg har virkelig tenkt at dette var da urettferdig, og at om jeg kjøper en sånn sjokolade skal jeg jammen meg gå etter etternavnet mitt i stedet, for å få litt mer utbytte.
Og sånn begynte en kinoopplevelse som skulle gi meg og antakeligvis de andre tilhørerne stadig dårligere samvittighet, iblanda sinne over systemet, lette selvmordstanker for i alle fall å redde verden fra ett ondt menneske, tanker og beslutninger om hva vi kan gjøre på grasrotnivå, frustrasjoner over at alt er så komplekst at det ikke er noe vits i noe som helst, og så videre, og så videre.
I dette lå etter min mening filmens styrke. Filmatisk sett var den ingen perle, og – i og med at de besøkte fem ulike land med fem ulike situasjoner – virka den på meg å være ”a bit all over the place”. Hvorfor de hadde med fem minutter i begynnelsen og fem minutter på slutten om båtflyktninger fra Mauritania som prøver å komme seg over til Europa, følte jeg ikke hørte hjemme i denne filmen i det hele tatt, mens de fire andre handlingene for så vidt var veldig viktige. Vi fikk besøke både Kenya, India, Brasil og Haiti i tillegg til Mauritania, og vi fikk innblikk i kompleksiteten ved omfattende sult. Sult har ulike årsaker ulike steder, og ulike løsninger, samtidig som det henger sammen fordi vi nå faktisk bor i en globalisert verden hvor handlinger og mennesker påvirker hverandre, og sånn sett var det kanskje riktig å lage én film fra fem steder, i stedet for fem ulike filmer. De ville også vise at sult ikke alltid betyr sultkatastrofe, men at det også ofte er den mer alltid tilstedeværende mangelen på nok mat, og alle stigmene som følger med dette.
Jeg var helt sikkert ikke den eneste utviklingsstudenten i salen, det var nok mange der som har mye lik bakgrunn som meg. Men jeg må innrømme at filmen kjeda meg litt. Det ble litt for mye ”alt-er-så-fælt-og-elendig,-kanskje-vi-kan-boikotte-store-slemme-selskap-og-handle-økologisk-og rettferdig-og-slutte-å-spise-kjøtt” over det. Litt idealistisk organisasjon på ungdomsskolenivå, liksom.
Men er det ikke akkurat det vi trenger innimellom? Jeg tror faktisk det. Jeg tror alle vi halvkyniske voksne har veldig godt av å få litt (naiv?) idealisme trykket opp i ansiktet igjen innimellom. Det er virkelig nok av fæle og elendige ting der ute, og dette vet vi jo. Vi vet det så godt at vi ikke ser det lengre. Og så ser vi alle de ideelle organisasjonene som samler inn penger og vi tenker ”pøh, de penga havner rett i lomma på administrasjonen!”, eller vi ser verdens ledere møte til toppmøter og tenker ”pøh, hva er meninga med den papirmølla der, ingenting kommer ut av det uansett”.
Så jeg satt altså der og så på denne elendigheten, og selv om filmen i seg sjøl ikke ga så mye håp var jeg heldigvis i et løsningsorientert humør, så jeg satt og tenkte på alle de små forskjellene jeg som enkeltperson kan gjøre. Jeg vet jeg ikke kan redde verden alene, men jeg vet også at jeg kan gjøre noe (ellers hadde jeg vel aldri giddi å studere utviklingsstudier!).
Noen ting har jeg gjort såpass lenge at det er helt integrert i meg nå. Jeg er for eksempel en fanatisk kildesorterer, og får fysisk vondt her i Amsterdam hvor alt bortsett fra papir og glass går i samme dunk. Som student har jeg ikke all verdens penger til å gi til gode formål til stadighet, men det løser jeg ved å låne dem bort i stedet – jeg har trua på www.kiva.org. Jeg kommer nok aldri til å bli vegetarianer igjen, men det er ikke til å stikke under en stol at å spise mengder med kjøtt ikke er spesielt verken miljøvennlig, helsefrembringende, rettferdig (bare tenk på alt vannet og all plassen som går med til produksjonen!) eller dyrevennlig slik den industrialiserte kjøttproduksjonen foregår nå. Jeg kan derfor stolt meddele at jeg har kutta enda kraftigere ned på egen kjøttkonsumering siden jeg kom tilbake fra Kenya, og det har vært 100 % bevisst fra min side. Nå har jeg aldri vært stor på rødt-kjøtt-fronten siden jeg ble voksen i det hele tatt, men også kyllingforbruket mitt har virkelig gått ned nå.
Nå gikk dette kanskje litt fra å være en filmanmeldelse til å bli en idealistisk post, men nå var det nå engang denne virkninga filmen hadde på meg. En siste anbefaling jeg skal komme med er denne linken til Virrvarr: http://www.virrvarr.net/blog/2009/07/27/smartere-milj%C3%B8l%C3%B8sninger/. Her lister hun opp fem små ting vi kan gjøre, og flere gode tips dukker opp fra andre i kommentarfeltet. Selv har jeg nettopp gått til innkjøp av menskopp, og i morgen skal jeg jammen meg ta turen innom Lush, og også kjøpe handlenett. (Ellers er jeg veldig nysgjerrig på vaskenøttene som Elin linker til i en kommentar hos Virrvarr, de skal nok testes ut neste gang jeg behøver å kjøpe inn noe å reingjøre klærne mine med!)
Posts
