Den store, stygge heteronormativiteten

I dag har jeg lært på Twitter at det er National Coming Out Day (http://en.wikipedia.org/wiki/National_Coming_Out_Day). Det starter igjen tankeprosessen jeg har vært gjennom mange ganger, som starter fordi jeg er så innmari lei av stadig å måtte komme ut. Folk, både streite og skeive, spør skeive om de har kommet ut, og når. Når? Skal vi se. Ja, da jeg var 17 sa jeg det vel til to, foreldre da jeg var 20, en bekjent på internett i dag. For eksempel. Det jeg mener, er at for skeive flest, er det ikke en engangshendelse, men noe som blir forventa at vi skal gjøre til enhver tid; i alle fall hver gang vi møter nye mennesker.

Hvorfor er det sånn? Jeg ser det fra to sider, minst. Fra skeive som er ivrige på at andre skeive stadig skal fronte legninga si, dreier det seg nok om stolthet, om synliggjøring. Fra streite dreier det seg om heteronormativiteten.

Heteronormativiteten, dette forhatte ordet (http://no.wikipedia.org/wiki/Heteronormativitet). Jeg tviler på at de fleste heterofile tenker noe over dette, men som lesbisk føler jeg det direkte på kroppen så å si daglig, og indirekte flere ganger om dagen. Det fører til at jeg stadig blir minna på at jeg er en minoritet, jeg er ikke som alle andre, jeg er et avvik. ”Du må finne deg en mann”, sa en kollega spøkefullt til meg her om dagen da jeg klagde over hvor vanskelig det er å finne seg en leilighet aleine. Han mente ikke noe negativt med kommentaren, men han vet ikke at jeg er skeiv, og – det jeg syns er ille – han går dermed ut fra at jeg er streit.

Folk kan kanskje argumentere med at folk flest er streite, så hvorfor ta sånn på vei? Jeg må svare at jeg setter ikke pris på å bli tatt for noe jeg ikke er, uansett om dette noe er uvitende, ufaglært, streit, oppegående menneske til tross for at jeg er kvinne, og så videre. Folk kan selvsagt ta feil, men det er forutinntattheten jeg ikke kan fordra, og som er med på å usynliggjøre oss som er annerledes enn folk flest.

Det er en balansegang. På den ene siden drømmer jeg om en verden der vi ikke behøver å utbasunere hva slags kjønn vi har lyst til å ha sex med – eller om vi kanskje ikke har lyst til å ha sex i det hele tatt eller om vi føler vi er født i feil kjønn eller eller eller – men samtidig vet jeg at denne verdenen fremdeles bare er en drøm, og derfor er det viktig uansett hvor leie vi er av det, å fortsette å fronte homofilien. Men dette behøver ikke å gjøres ut fra et reint personlig ståsted, slik jeg ser det. Ikke bare skeive, men alle skeiv-vennlige bør helst så ofte de orker stå imot når heteronormative kommentarer dominerer.

Jeg greier det ikke sjøl. Da kommentaren til kollegaen min hadde falt holdt jeg kjeft. I stedet skulle jeg ha spurt ”Hvorfor er det en mann du mener jeg trenger?”. Men det er det jeg skal gjøre i dag på National Coming Out Day. Jeg skal bestemme meg for å bli litt tøffere, litt tydeligere på å si fra når jeg oppdager direkte heteronormative kommentarer. Jeg har blitt flinkere i det siste til å gjøre det samme når jeg hører kjønnsdiskriminerende kommentarer, eller rasistiske eller veldig generaliserende kommentarer. Nå er det på tide å gjøre det samme i kamp mot heteronormativiteten! Så får det bare være, da, om jeg må komme ut igjen et hundretalls ganger i løpet av livet.

Stolthet. Fordommer?

I går gikk jeg i paraden under Skeive Dager i Oslo for første gang. Jeg gikk sammen med SV, og storkoste meg hele veien på tross av vond rygg. Etterpå var jeg en stund på Pride Park på Rådhusplassen, møtte masse bra folk, så mye gøy, og sto på stand for SV for første gang.

Det lille engelske ordet der står for temaet her. Pride. Stolthet. Jeg er ikke stolt over å være homo. Jeg får det ikke, reint språkmessig altså, til å stemme at jeg skal kunne være stolt over noe jeg rett og slett er. Jeg er ikke stolt over at jeg er kvinne eller har brunt hår heller, det bare er sånn. På den annen side er jeg stort sett glad for at jeg er kvinne og har brunt hår, og ofte sågar for at jeg er homo.

I mine ører mener jeg en kan være stolt av ting en har gjort, oppnådd, utført. Jeg er stolt over å ha kommet ut av skapet. Jeg er stolt av å ha studert lenge, straks fullført utdanninga mi, flytta til ukjente steder uten på forhånd å kjenne noen der, fått spennende jobber. Dette er blant tinga jeg er stolt over ved meg sjøl. Her har jeg aktivt gått ut og gjort noe.

Så er det forskjell på pride og proud. Stolthet og stolt. Men på norsk er det likevel ofte en ser slagord som "Homo og stolt!" underforstått "Homo og stolt av det!".

Jeg tar gjerne i mot innspill om folk som er av motsatt mening her. For jeg vil gjerne også være stolt av å være homo, kvinne, kristen og alle de andre tinga jeg bare er.

Tallkrøll og masteroppgaver

Hjernen min fungerer ikke best i tall og tabeller. Hjernen min liker best ord og setninger. Det har jeg alltid sagt. Det var flere grunner til at jeg ikke valgte å bli ingeniør eller lege, men at jeg ikke er spesielt glad i å lese statistikk og tolke tall var absolutt én av årsakene. Jeg strevde og sleit og kom faktisk i mål med 5 i både økonomi og matematikk på videregående, og det er noe jeg er stoltest av på det vitnemålet. At jeg ikke trengte å streve altfor mye for 5-ere og 6-ere både i hovedmål, sidemål og engelsk – joda, jeg er stolt av det også – men det falt meg mye mer naturlig.

Jeg holder mellomfag i fransk fra universitetet, og jeg skriver for tida på den engelske masteroppgaven min. Språket er kanskje ikke det mest akademiske en har sett der ute, men jeg liker at folk som ikke har studert mitt fagfelt kanskje også vil få noe ut av å lese den.

På bachelornivå sleit jeg meg gjennom metodefaget og fikk til slutt en middelmådig karakter takket være at deler av karakteren ble basert på en gruppeoppgave og jeg havna på gruppe med folk som forsto det kvantitative mens jeg tok meg av det kvalitative. I metodefaget på masternivå gikk det også så som så – jeg besto med den hittil dårligste karakteren jeg har fått i løpet av masteren, men jeg besto. På den annen side skravla jeg meg fram til en 8 av 10 i medisinsk etnografi, og resonnerte meg fram til en 8.7 i fattigdom og utvikling, så snittet blir nok ikke så aller verst på tross av mine matematiske mangler.

Masteroppgaven er i ferd med å bli til etter forskning jeg gjorde i fjor. Kvalitativ, selvfølgelig, ikke kvantitativ. Med kun 23 respondenter skal jeg prøve å analysere fram noe vettugt. Jeg tar i bruk prosenter her og der, naturligvis, men jeg velger også å bruke enkeltmenneskers uttalelser for å illustrere poengene mine.
I førsteutkastet av oppgaven min hadde jeg ikke en eneste tabell. Den ene veilederen min er antropolog, og hun mente jeg skrev veldig bra – klart og tydelig – og hun satte stor pris på at jeg lot høre stemmene til den enkelte i ny og ne. Den andre veilederen min er feministisk økonom, og jeg trenger kanskje ikke å si det, men hun savna altså tabeller, grafer, skjemaer, og så videre, og mente jeg godt kunne spare meg for enkeltuttalelser så lenge de ikke var veldig generelle.

Nå har jeg ved flere anledninger vridd hjernen min rundt som en oppvaskklut og produsert sju tabeller og en grafisk framstilling av et av poengene mine. Det har tatt umåtelig lang tid, og jeg syns fremdeles ikke det ser ut som noe som kunne stått på trykk i artiklene jeg har lest på pensum. Fremdeles mener veileder nummer to (som dessverre faktisk i realiteten er veileder nummer én) at det er overhengende nødvendig at jeg lager to særskilte skjemaer til, ”for lettere å få en systematisk oversikt over hva jeg vil fram til”. Hele meg har lyst å skrike Nei! Skjemaer og tabeller gir meg rett og slett ikke bedre oversikt over hva jeg vil fram til. Stikkordslister og disposisjoner gjør det. Ikke tall og småord putta inn i en skjematisk oversikt.

Men det er jo kanskje ikke det som er poenget. Poenget er at oppgaven min – forskningsarbeidet mitt – skal kunne leses og lett forstås ikke bare av ordmennesker som meg, men også av tallmennesker som henne. Så selv om jeg ikke syns noe om det selv, prøver jeg å bite i det sure eplet og teste ut å lage stadig flere av disse tabellene og skjemaene hun maser etter. Men det går virkelig på tålmodigheten og psyken min løs, og det gjør at jeg lettere når punktet ”nå skiter jeg i karakteren på dette arbeidet, nå leverer jeg bare!”, og sånn skal det jo heller ikke være.

Jeg prøver å finne en middelvei. Nå har jeg jobba litt med å lage flere underoverskrifter og kortere avsnitt, noe som forhåpentligvis vil lette leseprosessen for en del (som om så mange noen sinne skal lese denne oppgaven!). I tillegg har jeg forbedra noen av tabellene, og vurderer å gjøre et forsøk på i alle fall én tabell og ett skjema til. Jeg tenker som så at jeg må jo kunne stå for hva jeg har skrevet selv til slutt, og da nytter det ikke at jeg på grunn av tabellstress har fått oppgaven så langt opp i halsen at jeg aldri mer greier å snakke om det viktige temaet jeg faktisk skriver om. Da tror jeg ikke jeg vil greie å gjennomføre forsvaret av oppgaven engang.

Norskopplæringa for flyktninger

Nå har jeg vært så heldig å ha jobba etter Introduksjonsloven i drøye to måneder. Jeg hadde ingen innsikt i den fra før, og kan nå si at jeg er rimelig imponert over det meste av den!

I korte trekk er det ei lov vi har som gir rett og plikt til alle nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år til å delta på et obligatorisk program i norskopplæring og norsk samfunnskunnskap. Rett til vil si at alle disse har rett til å bli tilbudt programmet; plikt til betyr naturligvis at de er plikta å delta. I programmet, som løper over 2-3 år, får deltakeren inntil 300 timer norskundervisning (Audun Lysbakken meldte på en konferanse jeg var på i går at det kommer forslag til høring om at dette blir økt til 600 timer) samt 50 timer undervisning i norsk samfunnsfag på deres eget morsmål. Og tenk: Deltakerne får betalt! På samme måte som du og jeg leverer skattekort til våre arbeidsgivere, leverer deltakerne sitt til kommunen der de bor. De leverer egenmeldingsskjemaer når de har vært sjuke, de må føre fravær og får trekk i lønn om fraværet er ugyldig. Alt for å ansvarliggjøre den enkelte og samtidig gi praktisk innføring i åssen det er å gå på skole eller være i arbeid i Norge. Og ikke minst - lønning stimulerer innsatsviljen, og ved å lønne er målet at deltakerne ikke skal ende som tunge sosialhjelpsklienter.

Når en er så ny som meg kan det være lett å se forbedringspotensialer, og i grunnen var det det jeg tenkte jeg skulle se på her. For å ikke gjøre det altfor langt holder jeg meg til tre hovedpunkter.

1) Lønna: Enn så bra det er med lønning, er introprogrammet også en "arbeidsplass" hvor jeg mener de fortjener høyere lønn. Bruttolønn for en deltaker over 25 år er cirka 12000 kr i måneden. Ikke mye å leve av, verken som enslig eller som del av en familie! Som regel (når det er to foreldre) er begge foreldre deltakere på introprogrammet samtidig. I tillegg kommer litt barnetrygd og eventuelt kontantstøtte slik alle nordmenn har rett på. Videre hjelper vi alle med å søke bostøtte fra Husbanken, noe som gjør at de fleste får utbetalt litt ekstra hver måned. Likevel ender de fleste opp med å også behøve sosialhjelp mens de går på intro. Til tross for at et av måla med lønn er å ikke klientifisere deltakerne, må de aller fleste få utbetalt en viss sum i måneden for å komme opp på normbeløpet. Forresten - så lenge flyktningen er avhengig av disse ekstra kronene - uansett om det er 200 eller 4000 i måneden - kan han eller hun ikke søke familiegjenforening med eventuelle ektefeller, barn, foreldre etc i hjemlandet om de er her i Norge på humanitært grunnlag, for da må de ha klart seg uten sosiale ytelser det siste året.

2) Lønna II: Der deltakere over 25 år får bruttolønn på cirka 12000 kr i måneden, får de mellom 18 og 25 år bare drøyt 8000 før skatt. Tankegangen bak dette var visstnok å gi flyktninger i denne aldersgruppen likere premisser med norske unge på samme alder. Jeg har flere innvendinger mot det. Først og fremst har de aller, aller fleste norgesoppvokste unge et nettverk i en eller annen størrelsesorden rundt seg, som kan hjelpe dem om det skulle skorte på. Videre kan norgesoppvokste unge norsk, og greier dermed som regel - så framt de har helsa i behold - å ha en liten deltidsjobb ved siden av studier om de føler behovet for mer penger. Til slutt: mange flyktninger i denne aldersgruppa er ofte slett ikke like sine norske jevnaldrende på ett vesentlig punkt: utvida ansvar. I det legger jeg det faktum at mange er gift og har barn på dette tidspunktet. En familie på fire hvor mor og far til sammen tjener 16000 kr brutto er ikke mye å ikke bli avhengige av sosialhjelp på, for å si det pent.

3) Arbeidsmengde: Introprogrammet forløper med 30 timer undervisning i uka samt lekser, og fem uker ferie som andre arbeidere. Forskjellen er at programmet må taes på fulltid. Det fins ingen mulighet til å få noe tilsvarende lavere stillingsprosent eller deltidsstudier, alternativene er kun sjukmelding (som er et teit alternativ her i det programmets fastsatte tid på to år fortsetter å løpe og deltakeren dermed mister mye verdifull undervisningstid) eller fulltidspermittering over en tid. Flyktninger kommer fra harde kår. De kommer fra krig, de har flykta fordi de har frykta for sine liv, og de aller fleste har sett og opplevd ting vi kan bare håpe vi aldri engang får mareritt om. Det er en kjent sak at mange lider på grunn av dette, for eksempel med posttraumatisk stress. Dette kommer ofte ikke før etter at flyktningen har fått "roa seg ned" - altså fått oppholdstillatelse og sjansen til å begynne og føle seg trygg og fått en slags rytme i hverdagen. I tillegg har de fleste familie i hjemlandet som de ikke aner om fremdeles er i live. Det sier seg selv at det kan være fryktelig vanskelig å være 100% tilstede i en skolehverdag i denne situasjonen, uansett motivasjon! Etter min mening er dette en soleklar grunn til at det skulle vært mer tilrettelagt for å ta programmet for eksempel på dobbel tid. Andre argumenter for dette er belastningen mange har i det at de er aleine med 1-7 unger: med mulighet til å slutte på skolen klokka 13 i stedet for klokka 1545 uten at det gikk ut over verken lønna eller tidsperspektivet på undervisninga, og dermed kunnet være litt for seg sjøl før ungene ble henta i barnehage og SFO, mener jeg hadde vært gull verdt for mange av de fantastiske flyktningene jeg har blitt kjent med i det siste, og sannsynligvis for mange, mange fler!

Flere ting kunne vært med på lista... for eksempel hvordan jeg syns introloven skulle blitt utvida til også å gjelde alle innvandrere på en eller annen måte; i en eller annen form, og ikke bare flyktninger. Men det er historier for andre dager...

I dvale

Denne bloggen ligger for tida i dvale. Det betyr ikke at den er død, den bare tar en liten pause fra det hele, og kommer nok tilbake når du minst venter det! Twitter vil si i fra når det skjer. :-)