Stolthet. Fordommer?

I går gikk jeg i paraden under Skeive Dager i Oslo for første gang. Jeg gikk sammen med SV, og storkoste meg hele veien på tross av vond rygg. Etterpå var jeg en stund på Pride Park på Rådhusplassen, møtte masse bra folk, så mye gøy, og sto på stand for SV for første gang.

Det lille engelske ordet der står for temaet her. Pride. Stolthet. Jeg er ikke stolt over å være homo. Jeg får det ikke, reint språkmessig altså, til å stemme at jeg skal kunne være stolt over noe jeg rett og slett er. Jeg er ikke stolt over at jeg er kvinne eller har brunt hår heller, det bare er sånn. På den annen side er jeg stort sett glad for at jeg er kvinne og har brunt hår, og ofte sågar for at jeg er homo.

I mine ører mener jeg en kan være stolt av ting en har gjort, oppnådd, utført. Jeg er stolt over å ha kommet ut av skapet. Jeg er stolt av å ha studert lenge, straks fullført utdanninga mi, flytta til ukjente steder uten på forhånd å kjenne noen der, fått spennende jobber. Dette er blant tinga jeg er stolt over ved meg sjøl. Her har jeg aktivt gått ut og gjort noe.

Så er det forskjell på pride og proud. Stolthet og stolt. Men på norsk er det likevel ofte en ser slagord som "Homo og stolt!" underforstått "Homo og stolt av det!".

Jeg tar gjerne i mot innspill om folk som er av motsatt mening her. For jeg vil gjerne også være stolt av å være homo, kvinne, kristen og alle de andre tinga jeg bare er.

Tallkrøll og masteroppgaver

Hjernen min fungerer ikke best i tall og tabeller. Hjernen min liker best ord og setninger. Det har jeg alltid sagt. Det var flere grunner til at jeg ikke valgte å bli ingeniør eller lege, men at jeg ikke er spesielt glad i å lese statistikk og tolke tall var absolutt én av årsakene. Jeg strevde og sleit og kom faktisk i mål med 5 i både økonomi og matematikk på videregående, og det er noe jeg er stoltest av på det vitnemålet. At jeg ikke trengte å streve altfor mye for 5-ere og 6-ere både i hovedmål, sidemål og engelsk – joda, jeg er stolt av det også – men det falt meg mye mer naturlig.

Jeg holder mellomfag i fransk fra universitetet, og jeg skriver for tida på den engelske masteroppgaven min. Språket er kanskje ikke det mest akademiske en har sett der ute, men jeg liker at folk som ikke har studert mitt fagfelt kanskje også vil få noe ut av å lese den.

På bachelornivå sleit jeg meg gjennom metodefaget og fikk til slutt en middelmådig karakter takket være at deler av karakteren ble basert på en gruppeoppgave og jeg havna på gruppe med folk som forsto det kvantitative mens jeg tok meg av det kvalitative. I metodefaget på masternivå gikk det også så som så – jeg besto med den hittil dårligste karakteren jeg har fått i løpet av masteren, men jeg besto. På den annen side skravla jeg meg fram til en 8 av 10 i medisinsk etnografi, og resonnerte meg fram til en 8.7 i fattigdom og utvikling, så snittet blir nok ikke så aller verst på tross av mine matematiske mangler.

Masteroppgaven er i ferd med å bli til etter forskning jeg gjorde i fjor. Kvalitativ, selvfølgelig, ikke kvantitativ. Med kun 23 respondenter skal jeg prøve å analysere fram noe vettugt. Jeg tar i bruk prosenter her og der, naturligvis, men jeg velger også å bruke enkeltmenneskers uttalelser for å illustrere poengene mine.
I førsteutkastet av oppgaven min hadde jeg ikke en eneste tabell. Den ene veilederen min er antropolog, og hun mente jeg skrev veldig bra – klart og tydelig – og hun satte stor pris på at jeg lot høre stemmene til den enkelte i ny og ne. Den andre veilederen min er feministisk økonom, og jeg trenger kanskje ikke å si det, men hun savna altså tabeller, grafer, skjemaer, og så videre, og mente jeg godt kunne spare meg for enkeltuttalelser så lenge de ikke var veldig generelle.

Nå har jeg ved flere anledninger vridd hjernen min rundt som en oppvaskklut og produsert sju tabeller og en grafisk framstilling av et av poengene mine. Det har tatt umåtelig lang tid, og jeg syns fremdeles ikke det ser ut som noe som kunne stått på trykk i artiklene jeg har lest på pensum. Fremdeles mener veileder nummer to (som dessverre faktisk i realiteten er veileder nummer én) at det er overhengende nødvendig at jeg lager to særskilte skjemaer til, ”for lettere å få en systematisk oversikt over hva jeg vil fram til”. Hele meg har lyst å skrike Nei! Skjemaer og tabeller gir meg rett og slett ikke bedre oversikt over hva jeg vil fram til. Stikkordslister og disposisjoner gjør det. Ikke tall og småord putta inn i en skjematisk oversikt.

Men det er jo kanskje ikke det som er poenget. Poenget er at oppgaven min – forskningsarbeidet mitt – skal kunne leses og lett forstås ikke bare av ordmennesker som meg, men også av tallmennesker som henne. Så selv om jeg ikke syns noe om det selv, prøver jeg å bite i det sure eplet og teste ut å lage stadig flere av disse tabellene og skjemaene hun maser etter. Men det går virkelig på tålmodigheten og psyken min løs, og det gjør at jeg lettere når punktet ”nå skiter jeg i karakteren på dette arbeidet, nå leverer jeg bare!”, og sånn skal det jo heller ikke være.

Jeg prøver å finne en middelvei. Nå har jeg jobba litt med å lage flere underoverskrifter og kortere avsnitt, noe som forhåpentligvis vil lette leseprosessen for en del (som om så mange noen sinne skal lese denne oppgaven!). I tillegg har jeg forbedra noen av tabellene, og vurderer å gjøre et forsøk på i alle fall én tabell og ett skjema til. Jeg tenker som så at jeg må jo kunne stå for hva jeg har skrevet selv til slutt, og da nytter det ikke at jeg på grunn av tabellstress har fått oppgaven så langt opp i halsen at jeg aldri mer greier å snakke om det viktige temaet jeg faktisk skriver om. Da tror jeg ikke jeg vil greie å gjennomføre forsvaret av oppgaven engang.