Den store, stygge heteronormativiteten

I dag har jeg lært på Twitter at det er National Coming Out Day (http://en.wikipedia.org/wiki/National_Coming_Out_Day). Det starter igjen tankeprosessen jeg har vært gjennom mange ganger, som starter fordi jeg er så innmari lei av stadig å måtte komme ut. Folk, både streite og skeive, spør skeive om de har kommet ut, og når. Når? Skal vi se. Ja, da jeg var 17 sa jeg det vel til to, foreldre da jeg var 20, en bekjent på internett i dag. For eksempel. Det jeg mener, er at for skeive flest, er det ikke en engangshendelse, men noe som blir forventa at vi skal gjøre til enhver tid; i alle fall hver gang vi møter nye mennesker.

Hvorfor er det sånn? Jeg ser det fra to sider, minst. Fra skeive som er ivrige på at andre skeive stadig skal fronte legninga si, dreier det seg nok om stolthet, om synliggjøring. Fra streite dreier det seg om heteronormativiteten.

Heteronormativiteten, dette forhatte ordet (http://no.wikipedia.org/wiki/Heteronormativitet). Jeg tviler på at de fleste heterofile tenker noe over dette, men som lesbisk føler jeg det direkte på kroppen så å si daglig, og indirekte flere ganger om dagen. Det fører til at jeg stadig blir minna på at jeg er en minoritet, jeg er ikke som alle andre, jeg er et avvik. ”Du må finne deg en mann”, sa en kollega spøkefullt til meg her om dagen da jeg klagde over hvor vanskelig det er å finne seg en leilighet aleine. Han mente ikke noe negativt med kommentaren, men han vet ikke at jeg er skeiv, og – det jeg syns er ille – han går dermed ut fra at jeg er streit.

Folk kan kanskje argumentere med at folk flest er streite, så hvorfor ta sånn på vei? Jeg må svare at jeg setter ikke pris på å bli tatt for noe jeg ikke er, uansett om dette noe er uvitende, ufaglært, streit, oppegående menneske til tross for at jeg er kvinne, og så videre. Folk kan selvsagt ta feil, men det er forutinntattheten jeg ikke kan fordra, og som er med på å usynliggjøre oss som er annerledes enn folk flest.

Det er en balansegang. På den ene siden drømmer jeg om en verden der vi ikke behøver å utbasunere hva slags kjønn vi har lyst til å ha sex med – eller om vi kanskje ikke har lyst til å ha sex i det hele tatt eller om vi føler vi er født i feil kjønn eller eller eller – men samtidig vet jeg at denne verdenen fremdeles bare er en drøm, og derfor er det viktig uansett hvor leie vi er av det, å fortsette å fronte homofilien. Men dette behøver ikke å gjøres ut fra et reint personlig ståsted, slik jeg ser det. Ikke bare skeive, men alle skeiv-vennlige bør helst så ofte de orker stå imot når heteronormative kommentarer dominerer.

Jeg greier det ikke sjøl. Da kommentaren til kollegaen min hadde falt holdt jeg kjeft. I stedet skulle jeg ha spurt ”Hvorfor er det en mann du mener jeg trenger?”. Men det er det jeg skal gjøre i dag på National Coming Out Day. Jeg skal bestemme meg for å bli litt tøffere, litt tydeligere på å si fra når jeg oppdager direkte heteronormative kommentarer. Jeg har blitt flinkere i det siste til å gjøre det samme når jeg hører kjønnsdiskriminerende kommentarer, eller rasistiske eller veldig generaliserende kommentarer. Nå er det på tide å gjøre det samme i kamp mot heteronormativiteten! Så får det bare være, da, om jeg må komme ut igjen et hundretalls ganger i løpet av livet.