Det forferdeligste

Nå vil jeg skrive om dagen min den 22. juli.

Jeg kjenner ingen som ble direkte ramma av terroren denne regntunge sommerdagen, men som vi vet er dette et lite land, og i mitt tilfelle skal jeg ikke mer enn ett ledd ut i bekjentskapskjeden før jeg treffer på flere som opplevde det forferdeligste på Utøya. Uansett direkte kjennskap eller ikke, vi ble alle truffet av dramatikken på den ene eller den andre måten. Dette er min måte.

Den 22. juli var jeg med familie på Hunderfossen familiepark utenfor Lillehammer. Jeg satt i baksetet i bilen til foreldrene mine på vei hjem, da ei god venninne ringte meg klokka 1642. På dette tidspunktet var vi ett eller annet sted på veien mellom Jevnaker og Klekken på Ringerike. Hun bor i Oslo selv, men var på ferie, og nå ringte hun til meg for å høre om jeg tilfeldigvis var der – det er jeg jo titt og ofte. Pappa liker ikke å ha på radioen i bilen, men den ble raskt slått på etter at jeg fikk nyheten om eksplosjonen i Oslo. Tankene spant – jeg håpa i det lengste at det hadde vært en ulykke, ikke terror.

En halvtimes tid senere stoppa vi for middag på ei kro like over veien fra Ringerike Sykehus. Her sto TV2 Nyhetskanalen på, og vi fikk se ekle bilder fra Regjeringskvartalet. Fisken jeg spiste smakte ekstra tørt denne ettermiddagen. Like over klokka 18 satte vi oss i bilen for å kjøre siste strekke hjem, fra Ringerike over Sundvollen og Skaret og ned til Drammen. Pappa var sliten, så jeg hadde overtatt rattet. I det jeg skal til å kjøre ut fra parkeringsplassen og velge riktig retning hjem, ringer telefonen min og jeg bestemmer meg for å stoppe og ta den.

Klokka viser 1810, og det er svigerinna mi som ringer. Hun og familien, også på vei hjem fra Hunderfossen, stoppa ikke for å spise, og lå dermed en halvtimes tid lenger fram i ruta enn vi. ”Ikke kjør Skaret”, sier hun. ”Det har skjedd en ulykke eller noe, det er helikoptre og greier, det kommer til å bli kø. Dere burde kjøre over Vikersund”.

Selv om pappa var litt i mot det fordi det er en omvei i avstand, bestemte jeg meg for å følge rådet hennes, og svingte ut på veien i motsatt retning enn planlagt. Dermed kjørte jeg aldri forbi Sundvolden hotell, Utvika camping og ferjeleiet til båten til Utøya som planlagt denne ettermiddagen. Mens jeg kjørte, møtte vi mange uttrykningsbiler på vei fra Modum. Vi tenkte de skulle bistå i ulykken ved Skaret, ”eller noe”. Så hørte vi på radioen at det ble meldt om skyting på Utøya.

Utøya. Som over middels opplyst buskerudjente visste jeg at det er øya i Tyrifjorden der AUF pleier å være hver sommer, men jeg ante ikke at det var akkurat nå sommerleiren deres var. Jeg ante heller ikke at det er det tilnærmet eneste som foregår på øya. Da jeg hørte om skyting der, tenkte jeg at det var en tragisk, men dog forholdsvis vanlig, hendelse a la familiedrama, type far skyter mor eller liknende. Radioen i bilen til foreldrene mine er elendig, så den ble raskt slått av, og vi fikk ikke med oss noe mer.

I Hokksund skifta pappa og jeg plass igjen. Jeg hadde fått sms fra broren min. De var kommet seg vel hjem, men han forteller at han nå ”forstår bedre hvorfor det sto forskremte ungdommer i busslomma ved utøya som stoppa to biler et stykke foran oss”. Klokka var blitt 1910, og jeg ante ikke helt hva han snakket om, så jeg måtte spørre om det var nå AUF var på leir. Han bekreftet, og jeg logga meg på Twitter for å høre siste nytt.

Twitter visste ikke så veldig mye enda på dette tidspunktet, så jeg ble ikke mye klokere. Det var først da jeg var kommet meg vel i hus, da jeg ble sittende med tv-en på og pc-en i fanget utover kvelden, at alvoret begynte å gå opp for meg og resten av Norge. Tårene rant både titt og ofte. Det ble meldt om minst 10 døde, men så var det et forskremt øyenvitne som mente det måtte være minst 25. Jeg orka ikke mer, jeg gikk til slutt og la meg en gang over midnatt.

Morgenen etter logga jeg meg på før jeg i det hele tatt hadde stått opp. Uten briller trodde jeg jeg ikke så riktig på den lille mobilskjermen min da jeg på tv2.no leste om minst 80 døde. Jeg fòr opp og inn i stua, på med tv-en: bekreftelsen rulla på skjermen: 84 døde. Jeg deisa ned på gulvet, jeg ble sittende lenge. Jeg tror det tok om lag tre timer før jeg i det hele tatt begynte å tenke at jeg måtte få i meg noe mat og vann.

Det var ikke til å fatte, det er fremdeles ikke til å fatte. Jeg prøvde mange ganger i løpet av de første dagene å tenke ut et blogginnlegg. Jeg følte jeg måtte skrive ned noe, men jeg greide ikke å forme tankene. Veldig mye bra er blitt skrevet og sagt av andre (og mye dårlig også), så jeg kom fram til å droppe det selv. Likevel ville noen ord ut, så her var de. Ordene mine. Av min konkrete opplevelse av 22. juli og morgenen den 23. Twitter var til stor hjelp for meg i timene og dagene etter det forferdeligste. Ord ble sagt, tanker ble delt. Et godt fellesskap oppsto også der, i likhet med ute i gatene de neste dagene.

Det er i dag fire uker siden 22. juli. Jeg er heldig: iblant glemmer jeg i korte øyeblikk at det har skjedd. Så husker jeg, og jeg kan ikke tro det. Liv gikk tapt. Vi må ikke glemme. Vi må ta vare på hverandre. Vi må bruke stemmeretten vår. Vi må si ifra.