Diskriminering hos sukker.no

For noen uker tilbake prøvde jeg å registrere meg hos sukker.no. Jeg tenkte: Internettdating, javel, jeg har jo fått nye venner via nett før, så hvorfor ikke.

Jeg ble rimelig paff da jeg omsider fant ut at sidene bare er for heterofile. Jeg skrev til sukkers support-team, og lovte å skrike litt om jeg ikke fikk gode svar tilbake. En tilbakemelding som kan kalles et ordentlig svar har uteblitt, så under kan dere som vil lese hva jeg skrev til dem, og slik få en forståelse av denne tydelige diskrimineringen sukker.no bedriver.

Hei

Mitt navn er Ingrid Madsen. Forleden registrerte jeg meg hos dere etter anbefaling fra venner. Jeg registrerte meg som seg hør og bør, men innså raskt at jeg ikke ville finne den jeg leter etter hos dere. Jeg er nemlig, som dere formulerer det, en av "de homofile", og derfor er ikke siden noe for meg.

Jeg ble mildt sagt sjokkert. I dagens Norge, og så skal dette være en umulighet å få til? En enkel matrise i dataprogrammeringen deres hadde gjort det teknisk mulig å søke etter partner av samme kjønn, - eller av alle kjønn samtidig - så hvorfor denne uvilje hos dere? Det er rett og slett umulig for meg å forstå denne logikken, så jeg håper dere kan forklare hva dere har tenkt.

Jeg deaktiverte naturligvis profilen med én gang, før jeg logget ut. Da jeg tenkte at jeg måtte se etter om dette faktisk sto nevnt noe sted på forsida, ble jeg overrasket nok en gang. Ikke ett sted blant informasjonen på forsida står det såvidt jeg kan se å lese at siden er forbeholdt heterofile. For å finne fram til FAQen deres måtte jeg derimot, mot min egentlige vilje, logge inn på nytt. Nye besøkende blir altså TVUNGET til å opprette en profil hos dere for å få tilgang til nødvendig informasjon! Kanskje én av grunnene til de mange profilene som er registrert?....

Det aller verste jeg reagerer på er dog verken det at jeg ikke kan bruke tjenesten deres, eller at jeg måtte være innlogget for å finne informasjonen. Aller verst for meg var ordlyden i setningen dere bruker i FAQen som svar på hvorfor man ikke kan søke en person av samme kjønn: "Vi har i dag en heteroseksuell tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere av samme kjønn. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de homofile." Hva får dere til å tenke at "vi homofile" ønsker og har behov for en "egen tjeneste"? Jeg grøsser virkelig over hele meg. I hele mitt liv har jeg (heldigvis) aldri følt meg så diskriminert som da jeg leste dette. Jeg blir både kvalm, sint og lei meg.

Etter min mening sier dere noe som er like ille som om dere skulle ha sagt "Vi har i dag en hvit tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere som er svarte. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de svarte". Eller "Vi har i dag en funksjonsfrisk tjeneste.....Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de funksjonshemmede." Det er især det lille ordet "de" foran "homofile" som gjør at hårene reiser seg i nakken på meg. Dette er slik en avstandstagen, en forskjelliggjøring, fremmedgjøring, i en setting hvor noe slikt absolutt ikke skulle vært nødvendig. Det er ikke først og fremst det at tjenesten faktisk er ubrukelig for minst 5 % av befolkningen som gjør at dere diskriminerer (men så absolutt det også!), men det faktum at dere legger opp til denne tydelige forskjelliggjøringen ved hjelp av ett lite ord som viser at vi er annerledes enn "dere".

Er vi virkelig så annerledes?

Med vennlig hilsen

Ingrid Madsen

....

Svaret jeg fikk var intetsigende, nedlatende, uforstående....en typisk "vi beklager at du føler sånn, men vi beklager ikke hva vi har gjort":

Hei Ingrid Madsen,
vi beklager på det sterkeste at du føler det på den måten. Men vi er altså pr.dags dato en ren heterofil side.


Mvh

Vibeke i sukker.no

......

Den store, stygge heteronormativiteten

I dag har jeg lært på Twitter at det er National Coming Out Day (http://en.wikipedia.org/wiki/National_Coming_Out_Day). Det starter igjen tankeprosessen jeg har vært gjennom mange ganger, som starter fordi jeg er så innmari lei av stadig å måtte komme ut. Folk, både streite og skeive, spør skeive om de har kommet ut, og når. Når? Skal vi se. Ja, da jeg var 17 sa jeg det vel til to, foreldre da jeg var 20, en bekjent på internett i dag. For eksempel. Det jeg mener, er at for skeive flest, er det ikke en engangshendelse, men noe som blir forventa at vi skal gjøre til enhver tid; i alle fall hver gang vi møter nye mennesker.

Hvorfor er det sånn? Jeg ser det fra to sider, minst. Fra skeive som er ivrige på at andre skeive stadig skal fronte legninga si, dreier det seg nok om stolthet, om synliggjøring. Fra streite dreier det seg om heteronormativiteten.

Heteronormativiteten, dette forhatte ordet (http://no.wikipedia.org/wiki/Heteronormativitet). Jeg tviler på at de fleste heterofile tenker noe over dette, men som lesbisk føler jeg det direkte på kroppen så å si daglig, og indirekte flere ganger om dagen. Det fører til at jeg stadig blir minna på at jeg er en minoritet, jeg er ikke som alle andre, jeg er et avvik. ”Du må finne deg en mann”, sa en kollega spøkefullt til meg her om dagen da jeg klagde over hvor vanskelig det er å finne seg en leilighet aleine. Han mente ikke noe negativt med kommentaren, men han vet ikke at jeg er skeiv, og – det jeg syns er ille – han går dermed ut fra at jeg er streit.

Folk kan kanskje argumentere med at folk flest er streite, så hvorfor ta sånn på vei? Jeg må svare at jeg setter ikke pris på å bli tatt for noe jeg ikke er, uansett om dette noe er uvitende, ufaglært, streit, oppegående menneske til tross for at jeg er kvinne, og så videre. Folk kan selvsagt ta feil, men det er forutinntattheten jeg ikke kan fordra, og som er med på å usynliggjøre oss som er annerledes enn folk flest.

Det er en balansegang. På den ene siden drømmer jeg om en verden der vi ikke behøver å utbasunere hva slags kjønn vi har lyst til å ha sex med – eller om vi kanskje ikke har lyst til å ha sex i det hele tatt eller om vi føler vi er født i feil kjønn eller eller eller – men samtidig vet jeg at denne verdenen fremdeles bare er en drøm, og derfor er det viktig uansett hvor leie vi er av det, å fortsette å fronte homofilien. Men dette behøver ikke å gjøres ut fra et reint personlig ståsted, slik jeg ser det. Ikke bare skeive, men alle skeiv-vennlige bør helst så ofte de orker stå imot når heteronormative kommentarer dominerer.

Jeg greier det ikke sjøl. Da kommentaren til kollegaen min hadde falt holdt jeg kjeft. I stedet skulle jeg ha spurt ”Hvorfor er det en mann du mener jeg trenger?”. Men det er det jeg skal gjøre i dag på National Coming Out Day. Jeg skal bestemme meg for å bli litt tøffere, litt tydeligere på å si fra når jeg oppdager direkte heteronormative kommentarer. Jeg har blitt flinkere i det siste til å gjøre det samme når jeg hører kjønnsdiskriminerende kommentarer, eller rasistiske eller veldig generaliserende kommentarer. Nå er det på tide å gjøre det samme i kamp mot heteronormativiteten! Så får det bare være, da, om jeg må komme ut igjen et hundretalls ganger i løpet av livet.

Stolthet. Fordommer?

I går gikk jeg i paraden under Skeive Dager i Oslo for første gang. Jeg gikk sammen med SV, og storkoste meg hele veien på tross av vond rygg. Etterpå var jeg en stund på Pride Park på Rådhusplassen, møtte masse bra folk, så mye gøy, og sto på stand for SV for første gang.

Det lille engelske ordet der står for temaet her. Pride. Stolthet. Jeg er ikke stolt over å være homo. Jeg får det ikke, reint språkmessig altså, til å stemme at jeg skal kunne være stolt over noe jeg rett og slett er. Jeg er ikke stolt over at jeg er kvinne eller har brunt hår heller, det bare er sånn. På den annen side er jeg stort sett glad for at jeg er kvinne og har brunt hår, og ofte sågar for at jeg er homo.

I mine ører mener jeg en kan være stolt av ting en har gjort, oppnådd, utført. Jeg er stolt over å ha kommet ut av skapet. Jeg er stolt av å ha studert lenge, straks fullført utdanninga mi, flytta til ukjente steder uten på forhånd å kjenne noen der, fått spennende jobber. Dette er blant tinga jeg er stolt over ved meg sjøl. Her har jeg aktivt gått ut og gjort noe.

Så er det forskjell på pride og proud. Stolthet og stolt. Men på norsk er det likevel ofte en ser slagord som "Homo og stolt!" underforstått "Homo og stolt av det!".

Jeg tar gjerne i mot innspill om folk som er av motsatt mening her. For jeg vil gjerne også være stolt av å være homo, kvinne, kristen og alle de andre tinga jeg bare er.

Inkluderende seksualundervisning

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.