Hijab i praksis

Hørte på kveldsnytt i kveld at ”Lang hijab holder på rive Lunner kommunes integreringsprogram i filler.” (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7853756). Jeg er overrasket hvis reportasjen til NRK er nøyaktig.

Ja, fotsid hijab er en utfordring i arbeid med renhold. Ja, det er også en utfordring i arbeid med små barn, og ved sykehjem også. Men finnes det ikke andre jobber for somaliske damer i Norge? Jeg vet godt at dette er arbeidsområder kvinnelige flyktninger fra mange land sier at de ønsker å jobbe med når de kommer til Norge, fordi dette er ting de allerede kan mye om. Men er det ikke en del av vår jobb som flyktningkonsulenter å hjelpe den enkelte flyktning med å se sine muligheter? Jeg ser ikke hvordan en fotsid hijab for eksempel kan være til hinder for en forfatter, en portrettfotograf, en arkivmedarbeider.

Det er snakk om realitetsorientering. Hvis en dame har et sterkt ønske om å bli hjelpepleier, så må hun få vite hva som kreves – også hva slags klesdrakt som er OK. Det gjelder for alle oss andre også, som min gode venninne @RosaSkyer sier: ”høye hæler, akrylnegler og lange øredobber er også et problem i arbeid med hygiene.”

Hvis damen er soleklar på at hun ikke vil ta av seg den lange hijaben, må hun få muligheten til å tenke ut nye karrierevalg – ikke få til svar at enten tvinger vi den av deg, eller så mister du introduksjonsstønaden! Det er ikke å ikke ville ”rette seg etter de regler som gjelder”, slik Per Kristian Foss sier, for det ligger ingen tvang i introduksjonsloven som sier at enhver kvinne skal på praksis innen renhold, omsorg eller arbeid med barn. Derimot står det i Introduksjonslovens kapittel 2, §4 c at ”programmet skal […] inneholde tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet.” Det vil si at deltakeren skal gjennom for eksempel en periode i språkpraksis, men det ligger altså ingen føringer på hva slags type arbeidsplass dette skal foregå på.

Jeg vet godt at det er mange utfordringer i å jobbe med introduksjonsprogrammet. Men come on: stanse programmet til folk på grunn av hva de har på seg? Sende dem over på sosialhjelp igjen i stedet for å veilede dem mot en jobb de kan utføre? (Det går sågar an å jobbe med å ”overtale” damene om å gå over til en kortere hijab, men dette sier jeg i parentes, for det kan jo diskuteres hvor moralsk riktig det er. Men det går absolutt an å bruke tid på virkelig realitetsorientering og forklaring av konsekvenser.)

Norskopplæringa for flyktninger

Nå har jeg vært så heldig å ha jobba etter Introduksjonsloven i drøye to måneder. Jeg hadde ingen innsikt i den fra før, og kan nå si at jeg er rimelig imponert over det meste av den!

I korte trekk er det ei lov vi har som gir rett og plikt til alle nyankomne flyktninger mellom 18 og 55 år til å delta på et obligatorisk program i norskopplæring og norsk samfunnskunnskap. Rett til vil si at alle disse har rett til å bli tilbudt programmet; plikt til betyr naturligvis at de er plikta å delta. I programmet, som løper over 2-3 år, får deltakeren inntil 300 timer norskundervisning (Audun Lysbakken meldte på en konferanse jeg var på i går at det kommer forslag til høring om at dette blir økt til 600 timer) samt 50 timer undervisning i norsk samfunnsfag på deres eget morsmål. Og tenk: Deltakerne får betalt! På samme måte som du og jeg leverer skattekort til våre arbeidsgivere, leverer deltakerne sitt til kommunen der de bor. De leverer egenmeldingsskjemaer når de har vært sjuke, de må føre fravær og får trekk i lønn om fraværet er ugyldig. Alt for å ansvarliggjøre den enkelte og samtidig gi praktisk innføring i åssen det er å gå på skole eller være i arbeid i Norge. Og ikke minst - lønning stimulerer innsatsviljen, og ved å lønne er målet at deltakerne ikke skal ende som tunge sosialhjelpsklienter.

Når en er så ny som meg kan det være lett å se forbedringspotensialer, og i grunnen var det det jeg tenkte jeg skulle se på her. For å ikke gjøre det altfor langt holder jeg meg til tre hovedpunkter.

1) Lønna: Enn så bra det er med lønning, er introprogrammet også en "arbeidsplass" hvor jeg mener de fortjener høyere lønn. Bruttolønn for en deltaker over 25 år er cirka 12000 kr i måneden. Ikke mye å leve av, verken som enslig eller som del av en familie! Som regel (når det er to foreldre) er begge foreldre deltakere på introprogrammet samtidig. I tillegg kommer litt barnetrygd og eventuelt kontantstøtte slik alle nordmenn har rett på. Videre hjelper vi alle med å søke bostøtte fra Husbanken, noe som gjør at de fleste får utbetalt litt ekstra hver måned. Likevel ender de fleste opp med å også behøve sosialhjelp mens de går på intro. Til tross for at et av måla med lønn er å ikke klientifisere deltakerne, må de aller fleste få utbetalt en viss sum i måneden for å komme opp på normbeløpet. Forresten - så lenge flyktningen er avhengig av disse ekstra kronene - uansett om det er 200 eller 4000 i måneden - kan han eller hun ikke søke familiegjenforening med eventuelle ektefeller, barn, foreldre etc i hjemlandet om de er her i Norge på humanitært grunnlag, for da må de ha klart seg uten sosiale ytelser det siste året.

2) Lønna II: Der deltakere over 25 år får bruttolønn på cirka 12000 kr i måneden, får de mellom 18 og 25 år bare drøyt 8000 før skatt. Tankegangen bak dette var visstnok å gi flyktninger i denne aldersgruppen likere premisser med norske unge på samme alder. Jeg har flere innvendinger mot det. Først og fremst har de aller, aller fleste norgesoppvokste unge et nettverk i en eller annen størrelsesorden rundt seg, som kan hjelpe dem om det skulle skorte på. Videre kan norgesoppvokste unge norsk, og greier dermed som regel - så framt de har helsa i behold - å ha en liten deltidsjobb ved siden av studier om de føler behovet for mer penger. Til slutt: mange flyktninger i denne aldersgruppa er ofte slett ikke like sine norske jevnaldrende på ett vesentlig punkt: utvida ansvar. I det legger jeg det faktum at mange er gift og har barn på dette tidspunktet. En familie på fire hvor mor og far til sammen tjener 16000 kr brutto er ikke mye å ikke bli avhengige av sosialhjelp på, for å si det pent.

3) Arbeidsmengde: Introprogrammet forløper med 30 timer undervisning i uka samt lekser, og fem uker ferie som andre arbeidere. Forskjellen er at programmet må taes på fulltid. Det fins ingen mulighet til å få noe tilsvarende lavere stillingsprosent eller deltidsstudier, alternativene er kun sjukmelding (som er et teit alternativ her i det programmets fastsatte tid på to år fortsetter å løpe og deltakeren dermed mister mye verdifull undervisningstid) eller fulltidspermittering over en tid. Flyktninger kommer fra harde kår. De kommer fra krig, de har flykta fordi de har frykta for sine liv, og de aller fleste har sett og opplevd ting vi kan bare håpe vi aldri engang får mareritt om. Det er en kjent sak at mange lider på grunn av dette, for eksempel med posttraumatisk stress. Dette kommer ofte ikke før etter at flyktningen har fått "roa seg ned" - altså fått oppholdstillatelse og sjansen til å begynne og føle seg trygg og fått en slags rytme i hverdagen. I tillegg har de fleste familie i hjemlandet som de ikke aner om fremdeles er i live. Det sier seg selv at det kan være fryktelig vanskelig å være 100% tilstede i en skolehverdag i denne situasjonen, uansett motivasjon! Etter min mening er dette en soleklar grunn til at det skulle vært mer tilrettelagt for å ta programmet for eksempel på dobbel tid. Andre argumenter for dette er belastningen mange har i det at de er aleine med 1-7 unger: med mulighet til å slutte på skolen klokka 13 i stedet for klokka 1545 uten at det gikk ut over verken lønna eller tidsperspektivet på undervisninga, og dermed kunnet være litt for seg sjøl før ungene ble henta i barnehage og SFO, mener jeg hadde vært gull verdt for mange av de fantastiske flyktningene jeg har blitt kjent med i det siste, og sannsynligvis for mange, mange fler!

Flere ting kunne vært med på lista... for eksempel hvordan jeg syns introloven skulle blitt utvida til også å gjelde alle innvandrere på en eller annen måte; i en eller annen form, og ikke bare flyktninger. Men det er historier for andre dager...