Klagesang over buss for tog

Søndag formiddag skulle jeg fra Drammen til Oslo. Jeg visste at det var buss for tog, men jeg var optimistisk. På vei bort til stasjonen tenkte jeg på at det stort sett alltid går helt fint å reise med buss for tog fra Drammen til Oslo. Det er ganske små forhold, og de som jobber på stasjonen bruker å vite hva de holder på med. Så også på søndag, heldigvis. Vel var bussen fem minutter forsinka ut fra stasjonen, men jeg kom meg fint inn til Oslo S med direktebuss.

Etter en hel dag med spennende foredrag og debatter på Litteraturhuset, var det på tide å reise hjem. Siden Nationaltheatret er stengt, var det ingen sjans å rekke 2019-toget (bussen) da programmet mitt var ferdig klokka 20. Jaja, vi tusla ned til Oslo S for å satse på bussen som skulle gå i stedet for det neste toget i rutetabellen. 

Det var ikke veldig mange reisende ved bussene på spor 19 på dette tidspunktet, men kundeveilederne var likevel stressa og småfrekke. Jeg hadde begynt å få migrene, og jeg ville bare hjem. Da vi spurte etter neste buss til Drammen, fikk vi til svar at det ikke gikk direktebuss, men at vi skulle ta bussen til Skøyen, og så ville toget gå videre derfra til Asker, og så buss igjen fra Asker til Drammen. Uhorvelig tungvint, spør du meg. "Er du helt sikker?" spurte jeg, og fikk bekreftende svar fra én av veilederne (én så dog veldig usikker ut). "Jeg tror ikke helt på dere", fortsatte jeg - og forklarte at jeg jo hadde tatt direktebuss i andre retningen tidligere på dagen. Men jo, veilederen var helt sikker, det var sånn vi måtte gjøre det for å komme oss til Drammen. Nå kom det en annen veileder bort, som nesten ropte til oss at bussen skulle gå, og vi ble skyfla inn på denne.

Vel framme på Skøyen stasjon, ser vi toget stå på perrongen. "Jess, skal det faktisk gå helt fint?", tenkte vi - men neida, det skulle jo ikke det. På de to minuttene det tok oss å gå fra toget og bort til stasjonen, var toget til Asker gått! For dét gikk på tida si det, det korresponderte ikke med bussene fra Oslo. Og ikke bare dét, men dette var det ordinære lokaltoget, ikke et tog som skulle gå på det normale tidspunktet for toget mot Kongsberg. Det var nå nøyaktig 58 minutter til neste tog kunne ta oss til Asker! 

Det er lenge siden jeg har vært så sint - hva i all verden er dette for slags behandling av kundene sine fra NSB? Vi var mange som kom med bussene, og måtte vente på Skøyen stasjon - en stasjon så å si uten benker inne, uten en eneste kiosk eller kafé eller noe som helst. Mange hadde nok forpliktelser ventende hjemme, eller andre grunner til at de trengte å komme seg hjem i OK tid. Stakkarene som kom fra Gardermoen hadde allerede brukt over to timer bare på å komme seg til Skøyen! Og vi tre som reiste sammen, vi satt der med henholdsvis migrene, ME, og to hunder hjemme som venta på å bli lufta. 

Kundeveilederne kan umulig ha fått tilstrekkelig opplæring - jeg syns oppriktig synd på disse ungdommene som sikkert bare var glade for å ha fått seg sommerjobb. Det eneste de kunne fortelle oss, var at Nei, NSB dekker ikke taxi, Jo, det går direktebuss fra Oslo S til Drammen (!), og Beklager, vi har prøvd å si fra til ledelsen før i dag. Vi greide å vente denne timen (hadde vi noe valg?), og karra oss på hompetoget til Asker klokka 22 (to timer siden vi dro fra Litteraturhuset!). For så å måtte av igjen der - på spor 6 - og komme oss til spor 1 før bussen stakk fra oss (personer med ME går ikke veldig fort når all energien er borte). Vi rakk det - og var i Drammen så hun som skulle videre mot Kongsberg rakk toget videre med mindre enn to minutters margin.

Jeg greier ikke å fatte og begripe at vi skal måtte finne oss i det her. Vi greide oss, vi er tross alt tre unge, rimelig friske mennesker - men hva med eldre som hører dårlig og er dårlig til beins, folk som ikke kan norsk (ingen informasjon på andre språk - knapt på norsk), folk som er avhengig av rullestol eller andre hjelpemidler, folk med angst og som har behov for at ting følger rutiner? Å bli møtt med en "beklager, sånn er det bare" holder rett og slett ikke. Det SKAL ikke ta tre timer fra Litteraturhuset og til Drammen sentrum! 

Jeg har all forståelse for at NSB må bedrive utbedringer, jeg er dagpendler og sosialist og er glad for alt som kan gjøre toghverdagen lettere og smidigere, men det må jo for fanken være mulig å gjennomføre buss for tog på en mer organisert måte, og å gi god nok opplæring til kundeveilederne? Det verste er jo at nøyaktig det samme skjedde i fjor: da rakk jeg akkurat ikke et tog videre fra Skøyen til Drammen fordi bussen var sen, og neste tog gikk ikke på en time da, heller. Den gangen gikk det heldigvis likevel tog til Asker også, og derfra fikk jeg noen til å hente meg med bil.

NSB - jeg digger å ta tog. Jeg pleier å forsvare dere for alle som spør meg om det ikke er tungvint å pendle. "Neida," sier jeg, "hvis det er forsinkelser er det som regel bare snakk om et par minutter". Jeg rosemaler det, for å forsvare at jeg selv gidder å ta tog hver dag, og for å få flere til å gjøre det samme. Jeg har ikke bil, men nå vurderer jeg nesten å kjøpe en, og å sende regningene mine til NSB. Det er vanskelig å være idealist når offentlig kommunikasjon ikke funker.

Hunger - en slags filmanmeldelse

For tida er det dokumentarfilmfestival her i Amsterdam (www.idfa.nl). De har hatt mange spennende titler på programmet, men jeg fikk med meg min første dokumentar i kveld: Hunger av Marcus Vetter og Karin Steinberger. Det var for øvrig verdenspremiere, og regissører, produsenter og så videre var til stede i salen og tok i mot spørsmål etterpå. En introduksjon til filmen kan finnes på festivalens hjemmesider:

http://www.idfa.nl/industry/Festival/program-2009/films-2009/film.aspx?id=ab1ca3d5-b1ab-49be-967d-fd5d36c655a0

Det som først og fremst dro meg mot denne filmen var selvsagt at de skulle kikke på Kenya – og ikke bare besøkte de Maasaiene som nevnes i linken over, men også Turkanaer; som holder til i et område av Kenya jeg ikke har besøkt enda. Filmen ble vist i samarbeid med Oxfam Novib, en nederlandsk ikke-statlig organisasjon, og før den begynte fikk vi en innledning fra direktøren for denne organisasjonen.

Jeg følte meg truffet allerede et minutts tid ut i hennes innledning. Nå i disse Sinterklaas-tider er en av tradisjonene her i Nederland at barna får sjokoladeutgaven av forbokstaven i navnet sitt. Vel, Oxfam Novib-direktøren innleda med å si noe sånt som: ”Nå om dagen går alle nederlandske barn rundt og skulle ønske de het William, Margaret, Muhammed, mens de med navn som - tja - Isak, Isabelle og Ingrid ikke er så fornøyde - de får jo ikke nok sjokolade!” Jepp, tenkte jeg med én gang, for jeg har virkelig tenkt at dette var da urettferdig, og at om jeg kjøper en sånn sjokolade skal jeg jammen meg gå etter etternavnet mitt i stedet, for å få litt mer utbytte.

Og sånn begynte en kinoopplevelse som skulle gi meg og antakeligvis de andre tilhørerne stadig dårligere samvittighet, iblanda sinne over systemet, lette selvmordstanker for i alle fall å redde verden fra ett ondt menneske, tanker og beslutninger om hva vi kan gjøre på grasrotnivå, frustrasjoner over at alt er så komplekst at det ikke er noe vits i noe som helst, og så videre, og så videre.

I dette lå etter min mening filmens styrke. Filmatisk sett var den ingen perle, og – i og med at de besøkte fem ulike land med fem ulike situasjoner – virka den på meg å være ”a bit all over the place”. Hvorfor de hadde med fem minutter i begynnelsen og fem minutter på slutten om båtflyktninger fra Mauritania som prøver å komme seg over til Europa, følte jeg ikke hørte hjemme i denne filmen i det hele tatt, mens de fire andre handlingene for så vidt var veldig viktige. Vi fikk besøke både Kenya, India, Brasil og Haiti i tillegg til Mauritania, og vi fikk innblikk i kompleksiteten ved omfattende sult. Sult har ulike årsaker ulike steder, og ulike løsninger, samtidig som det henger sammen fordi vi nå faktisk bor i en globalisert verden hvor handlinger og mennesker påvirker hverandre, og sånn sett var det kanskje riktig å lage én film fra fem steder, i stedet for fem ulike filmer. De ville også vise at sult ikke alltid betyr sultkatastrofe, men at det også ofte er den mer alltid tilstedeværende mangelen på nok mat, og alle stigmene som følger med dette.

Jeg var helt sikkert ikke den eneste utviklingsstudenten i salen, det var nok mange der som har mye lik bakgrunn som meg. Men jeg må innrømme at filmen kjeda meg litt. Det ble litt for mye ”alt-er-så-fælt-og-elendig,-kanskje-vi-kan-boikotte-store-slemme-selskap-og-handle-økologisk-og rettferdig-og-slutte-å-spise-kjøtt” over det. Litt idealistisk organisasjon på ungdomsskolenivå, liksom.

Men er det ikke akkurat det vi trenger innimellom? Jeg tror faktisk det. Jeg tror alle vi halvkyniske voksne har veldig godt av å få litt (naiv?) idealisme trykket opp i ansiktet igjen innimellom. Det er virkelig nok av fæle og elendige ting der ute, og dette vet vi jo. Vi vet det så godt at vi ikke ser det lengre. Og så ser vi alle de ideelle organisasjonene som samler inn penger og vi tenker ”pøh, de penga havner rett i lomma på administrasjonen!”, eller vi ser verdens ledere møte til toppmøter og tenker ”pøh, hva er meninga med den papirmølla der, ingenting kommer ut av det uansett”.

Så jeg satt altså der og så på denne elendigheten, og selv om filmen i seg sjøl ikke ga så mye håp var jeg heldigvis i et løsningsorientert humør, så jeg satt og tenkte på alle de små forskjellene jeg som enkeltperson kan gjøre. Jeg vet jeg ikke kan redde verden alene, men jeg vet også at jeg kan gjøre noe (ellers hadde jeg vel aldri giddi å studere utviklingsstudier!).

Noen ting har jeg gjort såpass lenge at det er helt integrert i meg nå. Jeg er for eksempel en fanatisk kildesorterer, og får fysisk vondt her i Amsterdam hvor alt bortsett fra papir og glass går i samme dunk. Som student har jeg ikke all verdens penger til å gi til gode formål til stadighet, men det løser jeg ved å låne dem bort i stedet – jeg har trua på www.kiva.org. Jeg kommer nok aldri til å bli vegetarianer igjen, men det er ikke til å stikke under en stol at å spise mengder med kjøtt ikke er spesielt verken miljøvennlig, helsefrembringende, rettferdig (bare tenk på alt vannet og all plassen som går med til produksjonen!) eller dyrevennlig slik den industrialiserte kjøttproduksjonen foregår nå. Jeg kan derfor stolt meddele at jeg har kutta enda kraftigere ned på egen kjøttkonsumering siden jeg kom tilbake fra Kenya, og det har vært 100 % bevisst fra min side. Nå har jeg aldri vært stor på rødt-kjøtt-fronten siden jeg ble voksen i det hele tatt, men også kyllingforbruket mitt har virkelig gått ned nå.

Nå gikk dette kanskje litt fra å være en filmanmeldelse til å bli en idealistisk post, men nå var det nå engang denne virkninga filmen hadde på meg. En siste anbefaling jeg skal komme med er denne linken til Virrvarr: http://www.virrvarr.net/blog/2009/07/27/smartere-milj%C3%B8l%C3%B8sninger/. Her lister hun opp fem små ting vi kan gjøre, og flere gode tips dukker opp fra andre i kommentarfeltet. Selv har jeg nettopp gått til innkjøp av menskopp, og i morgen skal jeg jammen meg ta turen innom Lush, og også kjøpe handlenett. (Ellers er jeg veldig nysgjerrig på vaskenøttene som Elin linker til i en kommentar hos Virrvarr, de skal nok testes ut neste gang jeg behøver å kjøpe inn noe å reingjøre klærne mine med!)