Diskriminering hos sukker.no

For noen uker tilbake prøvde jeg å registrere meg hos sukker.no. Jeg tenkte: Internettdating, javel, jeg har jo fått nye venner via nett før, så hvorfor ikke.

Jeg ble rimelig paff da jeg omsider fant ut at sidene bare er for heterofile. Jeg skrev til sukkers support-team, og lovte å skrike litt om jeg ikke fikk gode svar tilbake. En tilbakemelding som kan kalles et ordentlig svar har uteblitt, så under kan dere som vil lese hva jeg skrev til dem, og slik få en forståelse av denne tydelige diskrimineringen sukker.no bedriver.

Hei

Mitt navn er Ingrid Madsen. Forleden registrerte jeg meg hos dere etter anbefaling fra venner. Jeg registrerte meg som seg hør og bør, men innså raskt at jeg ikke ville finne den jeg leter etter hos dere. Jeg er nemlig, som dere formulerer det, en av "de homofile", og derfor er ikke siden noe for meg.

Jeg ble mildt sagt sjokkert. I dagens Norge, og så skal dette være en umulighet å få til? En enkel matrise i dataprogrammeringen deres hadde gjort det teknisk mulig å søke etter partner av samme kjønn, - eller av alle kjønn samtidig - så hvorfor denne uvilje hos dere? Det er rett og slett umulig for meg å forstå denne logikken, så jeg håper dere kan forklare hva dere har tenkt.

Jeg deaktiverte naturligvis profilen med én gang, før jeg logget ut. Da jeg tenkte at jeg måtte se etter om dette faktisk sto nevnt noe sted på forsida, ble jeg overrasket nok en gang. Ikke ett sted blant informasjonen på forsida står det såvidt jeg kan se å lese at siden er forbeholdt heterofile. For å finne fram til FAQen deres måtte jeg derimot, mot min egentlige vilje, logge inn på nytt. Nye besøkende blir altså TVUNGET til å opprette en profil hos dere for å få tilgang til nødvendig informasjon! Kanskje én av grunnene til de mange profilene som er registrert?....

Det aller verste jeg reagerer på er dog verken det at jeg ikke kan bruke tjenesten deres, eller at jeg måtte være innlogget for å finne informasjonen. Aller verst for meg var ordlyden i setningen dere bruker i FAQen som svar på hvorfor man ikke kan søke en person av samme kjønn: "Vi har i dag en heteroseksuell tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere av samme kjønn. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de homofile." Hva får dere til å tenke at "vi homofile" ønsker og har behov for en "egen tjeneste"? Jeg grøsser virkelig over hele meg. I hele mitt liv har jeg (heldigvis) aldri følt meg så diskriminert som da jeg leste dette. Jeg blir både kvalm, sint og lei meg.

Etter min mening sier dere noe som er like ille som om dere skulle ha sagt "Vi har i dag en hvit tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere som er svarte. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de svarte". Eller "Vi har i dag en funksjonsfrisk tjeneste.....Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de funksjonshemmede." Det er især det lille ordet "de" foran "homofile" som gjør at hårene reiser seg i nakken på meg. Dette er slik en avstandstagen, en forskjelliggjøring, fremmedgjøring, i en setting hvor noe slikt absolutt ikke skulle vært nødvendig. Det er ikke først og fremst det at tjenesten faktisk er ubrukelig for minst 5 % av befolkningen som gjør at dere diskriminerer (men så absolutt det også!), men det faktum at dere legger opp til denne tydelige forskjelliggjøringen ved hjelp av ett lite ord som viser at vi er annerledes enn "dere".

Er vi virkelig så annerledes?

Med vennlig hilsen

Ingrid Madsen

....

Svaret jeg fikk var intetsigende, nedlatende, uforstående....en typisk "vi beklager at du føler sånn, men vi beklager ikke hva vi har gjort":

Hei Ingrid Madsen,
vi beklager på det sterkeste at du føler det på den måten. Men vi er altså pr.dags dato en ren heterofil side.


Mvh

Vibeke i sukker.no

......

Om menn som skrever

I dag gikk jeg på toget hjem i rushen som jeg pleier, og som vanlig var det bare noen få seter ledig. Jeg hadde valget mellom å presse meg ned i midten mellom to personer, eller å sette meg ved siden av én i en toseter. Naturlig nok valgte jeg det siste, selv om spjælingen som satt der skreva såpass at deler av det ledige setet faktisk var opptatt.

Det er veldig vanlig, jeg også bruker mer enn ett sete når det er god plass, men folk flest flytter på seg, retter seg opp, samler beina, når noen trenger setet ved siden av. Ikke denne karen.

Så jeg sier ”unnskyld?” et par ganger. Ingen respons, sover han? Jaja. Så med ett rykker han til, og sier frekt: ”ja? Hva er det?” Jeg svarer at jeg lurte på om han ville gjøre plass til meg også. ”Herregud, er det mulig?....” mumler han og flytter seg sånn omtrent to millimeter. ”Det er meninga at det skal være plass til to, skjønner du”, repliserer jeg.

”Sitter du bra nå? Sitter du bra nå??” sier han frekt, nærmest truende tilbake. I stedet for å komme med et bra svar, drar jeg heller opp boka jeg leser for tida (Berit Ås’ ”Kvinner i alle land”, passende nok), og setter meg ordentlig til rette. Ja vel, så er låra våre klint opptil hverandre, jeg kan leve med det de neste 12 minuttene. Jeg gidder i alle fall ikke å gjøre meg mindre. Jeg sitter anstendig høflig, tar ikke opp deler av hans sete. Du vet, sånn folk flest ville ha oppført seg.

Han på sin side, han som fortsatt skrever sånn, han drar opp mobilen og ringer hjem. Jeg overhører: ”Kan’ke du bare ha middagen klar når jeg kommer a?”

Konklusjoner jeg ikke liker helt

I dag mens jeg satt og jobba med dataanalyse til oppgaven min, fant jeg helt plutselig en god del ord på noe som har surra rundt i hodet mitt i en ukes tid. De kom strømmende på en sånn måte at jeg var nødt til å slippe det jeg hadde i henda (tastaturet) og ta pennen fatt i stedet. Noen minutter seinere var tre sider fylt med håndskrift. Det var godt å få det ut, selv om det er deler av det jeg skrev jeg selv ikke liker så godt. Men samtidig tror jeg at jeg er på vei til noe viktig. Derfor spør jeg herved om litt hjelp. Alle innspill mottas med takk og gode ønsker på din vei!

Siden jeg skriver oppgave på engelsk, ble også denne teksten til på engelsk. Det kan være tonnevis av skrivefeil og grammatiske feil, og språket er nok ikke så akademisk enda. Jeg er klar over at kildehenvisninger mangler. Jeg håper noen vil lese, og så si hva de syns, på godt og vondt.

Empowering married women can make them able to earn money to live and survive on their own, which if necessary is of great importance. Psychologically, knowing that one is capable and independent is also very important.

However, the approach of men and masculinities may instead make the men stop their beatings, or – better yet – stop men from starting beating; from ever contemplating that it is a good idea in the first place.

Now, feminist theorists would perhaps never see it as a better option for a woman to stay in a marriage with an abusive husband, even if he has stopped beating her. Research, at least from the Western world, show that it is most likely that he will some day beat again. Women here are taught to always encourage their friends to leave abusive relationships because of this.

It is a dangerous thought that Western researches should want something else from women in for instance Sub-Saharan Africa or the Middle East. It may therefore seem that one should always encourage a woman to leave her abusive spouse, no matter the cultural environment they live in. It is very true that one should never use culture as an excuse for violence. Violence is abuse, no matter what. There are never any excuses for violence, but there may be explanations.

We need to see the importance of looking behind the abuse, to see what the reasons for it may be. Research shows that in many settings, tradition and culture both accept and expect women to be beaten. The same goes for men: even if they themselves do not personally like seeing their wife being hurt, many experience such an immense peer pressure from their community that they take to beating despite their personal morale against it.

Now, with this in mind, it is clear that one needs to target these harmful cultural traditions and destructive gender roles, because it will eliminate a lot of the current spousal violence. Sceptics may say that wives are still being beaten by husbands in the Western world even though people there generally believe it is wrong. That is very true, and this violence also happens in developing countries in relationships where both people are just as enlightened, empowered and educated as the couples in the Western world. These cases, all over the world, need a whole other approach in order to be dealt with. But as for all those couples experiencing violence solely because of social acceptance and expectance, tackling these cultural aspects of harmful gender roles is what needs to be done. Not, of course, instead of empowering the women, but in addition.

As many of my respondents highlighted, being part of a family is IT in Africa. If you as an adult is not married (or at least widowed) with children, you loose respect. You as a woman also normally want to be part of a harmonious family. This too, is most likely born out of traditional settings, but not all traditions are solely bad (the discussion that marriage may not be the right answer for all people is also an important discussion to embark upon, but does not fit here in this context).

So if you, in Kenya where this research took place – but also in many other parts of the world – have been beaten by your husband in the past, you might very well still not want to break away from him, even if you do happen to be empowered and have the necessary monetary means to do so. If your husband became enlightened and received information together with yourself on the importance of dialogue and that violence is both legally and morally – and religiously – wrong, and if your husband and yourself agree with this and are strong enough to stand up against your local community when they want one spouse to beat and the other spouse to be submissive, then who are we really to condemn the woman from believing in this change in both of them; to condemn her from giving their marriage and the raising of their children in one home instead of two a chance, when this has been an active choice by both?

Menn som elsker kvinner

Det har ikke blitt så aktiv blogging fra min side siden jeg åpna denne bloggen. Jeg legger det aller meste av skylda på masteroppgaven jeg driver med, det er omtrent det eneste som skjer i livet mitt om dagen. Men nå slo det meg at jeg kunne jo skrive litt om akkurat dét, da.

Det er sikkert en del som ikke vet hva jeg skriver om og hvordan jeg går fram. Jeg tar master i utviklingsstudier, og selv om graden her ikke hadde noen egen fokus på gender visste jeg at det var dét jeg ville gjøre for hovedoppgaven. Til slutt valgte jeg å fokusere på vold i nære relasjoner retta mot kvinner, og hvordan en kan fokusere på menn og holdningsendringer hos dem for å få en slutt på denne volden.

I høst dro jeg tilbake til Nairobi i Kenya for 12 uker, en by hvor jeg også bodde i seks måneder i fjor. Her intervjua jeg en håndfull mennesker som enten jobber med temaene, eller som har viktige stillinger i samfunnet som for eksempel politimestere og prester. Jeg ble spesielt glad i en organisasjon som heter Men for gender equality now (MEGEN). De er forresten for tida ute på busstur, tre turer gjennom Kenya i forbindelse med UNIFEMs 16 Days of Activism. De og et par andre små organisasjoner jeg snakka med i Kenya jobber nøyaktig med det jeg var interessert i: Vold mot kvinner i nære relasjoner (utøvd av menn) og skadelige maskulinitetsidealer.

Nå er jeg altså tilbake i Europa igjen, og prøver å finne ut av hva det er jeg har funnet ut. Jeg var for lengst overbevist om at kampen for likestilling også innebar arbeid med menn, men jeg har også fått utvida horisonten min litt. Utviklingsarbeid for å bedre situasjonen til kvinner dreier seg i størst grad om å styrke kvinnens posisjon gjennom henne selv, både i samfunnet som helhet og på hjemmebane. I tillegg har det vært mye fokus på å forbedre lovverk som diskriminerer kvinner. Begge disse fokusområdene synes jeg er ustyrtelig viktige.

Men det er ikke fryktelig mange som enda har tenkt på at kvinner som lærer seg å være sterke ofte får det enda verre på hjemmebane om ikke mannen hennes er med på notene, og det må vi bare innse at han ofte ikke er i mange samfunn. Noen har begynt å arrangere ulike typer….kall det ”likestillingskurs”, men så har problemet vært at disse ofte har vært arrangert av typiske kvinneorganisasjoner, og mange menn har da ikke møtt opp, eller møtt opp kun for å kverulere. Sett da inn den gode ideen blant annet FEMNET (mammaorganisasjonen til MEGEN) fikk for noen år tilbake: tren opp en håndfull smarte mannfolk og la dem holde kurs for andre menn!

3 av 4 av alle jeg intervjua mente å ha sett en tydelig nedgang i vold i nære relasjoner i de områdene hvor MEGEN arbeider! Flere, som sykehusansatte og politimestere, meldte om at flere nå søker hjelp, både medisinsk og rettslig, enn noen gang tidligere. Så jeg har trua. Organisasjonene jeg snakka med har ikke mange medlemmer (den største holdt omtrent 300 medlemmer), men som én sa:

”Det fins 40 millioner kenyanere: to personer kan ikke endre alt! Men folk kan bli lært opp i å lære opp i å gjøre en forskjell, i alle samfunnslag.”

Til slutt et annet gullkorn fra et mannlig medlem i FEMNET:

“We’re not changing because we are weak; we are changing because we are strong!”