Tallkrøll og masteroppgaver

Hjernen min fungerer ikke best i tall og tabeller. Hjernen min liker best ord og setninger. Det har jeg alltid sagt. Det var flere grunner til at jeg ikke valgte å bli ingeniør eller lege, men at jeg ikke er spesielt glad i å lese statistikk og tolke tall var absolutt én av årsakene. Jeg strevde og sleit og kom faktisk i mål med 5 i både økonomi og matematikk på videregående, og det er noe jeg er stoltest av på det vitnemålet. At jeg ikke trengte å streve altfor mye for 5-ere og 6-ere både i hovedmål, sidemål og engelsk – joda, jeg er stolt av det også – men det falt meg mye mer naturlig.

Jeg holder mellomfag i fransk fra universitetet, og jeg skriver for tida på den engelske masteroppgaven min. Språket er kanskje ikke det mest akademiske en har sett der ute, men jeg liker at folk som ikke har studert mitt fagfelt kanskje også vil få noe ut av å lese den.

På bachelornivå sleit jeg meg gjennom metodefaget og fikk til slutt en middelmådig karakter takket være at deler av karakteren ble basert på en gruppeoppgave og jeg havna på gruppe med folk som forsto det kvantitative mens jeg tok meg av det kvalitative. I metodefaget på masternivå gikk det også så som så – jeg besto med den hittil dårligste karakteren jeg har fått i løpet av masteren, men jeg besto. På den annen side skravla jeg meg fram til en 8 av 10 i medisinsk etnografi, og resonnerte meg fram til en 8.7 i fattigdom og utvikling, så snittet blir nok ikke så aller verst på tross av mine matematiske mangler.

Masteroppgaven er i ferd med å bli til etter forskning jeg gjorde i fjor. Kvalitativ, selvfølgelig, ikke kvantitativ. Med kun 23 respondenter skal jeg prøve å analysere fram noe vettugt. Jeg tar i bruk prosenter her og der, naturligvis, men jeg velger også å bruke enkeltmenneskers uttalelser for å illustrere poengene mine.
I førsteutkastet av oppgaven min hadde jeg ikke en eneste tabell. Den ene veilederen min er antropolog, og hun mente jeg skrev veldig bra – klart og tydelig – og hun satte stor pris på at jeg lot høre stemmene til den enkelte i ny og ne. Den andre veilederen min er feministisk økonom, og jeg trenger kanskje ikke å si det, men hun savna altså tabeller, grafer, skjemaer, og så videre, og mente jeg godt kunne spare meg for enkeltuttalelser så lenge de ikke var veldig generelle.

Nå har jeg ved flere anledninger vridd hjernen min rundt som en oppvaskklut og produsert sju tabeller og en grafisk framstilling av et av poengene mine. Det har tatt umåtelig lang tid, og jeg syns fremdeles ikke det ser ut som noe som kunne stått på trykk i artiklene jeg har lest på pensum. Fremdeles mener veileder nummer to (som dessverre faktisk i realiteten er veileder nummer én) at det er overhengende nødvendig at jeg lager to særskilte skjemaer til, ”for lettere å få en systematisk oversikt over hva jeg vil fram til”. Hele meg har lyst å skrike Nei! Skjemaer og tabeller gir meg rett og slett ikke bedre oversikt over hva jeg vil fram til. Stikkordslister og disposisjoner gjør det. Ikke tall og småord putta inn i en skjematisk oversikt.

Men det er jo kanskje ikke det som er poenget. Poenget er at oppgaven min – forskningsarbeidet mitt – skal kunne leses og lett forstås ikke bare av ordmennesker som meg, men også av tallmennesker som henne. Så selv om jeg ikke syns noe om det selv, prøver jeg å bite i det sure eplet og teste ut å lage stadig flere av disse tabellene og skjemaene hun maser etter. Men det går virkelig på tålmodigheten og psyken min løs, og det gjør at jeg lettere når punktet ”nå skiter jeg i karakteren på dette arbeidet, nå leverer jeg bare!”, og sånn skal det jo heller ikke være.

Jeg prøver å finne en middelvei. Nå har jeg jobba litt med å lage flere underoverskrifter og kortere avsnitt, noe som forhåpentligvis vil lette leseprosessen for en del (som om så mange noen sinne skal lese denne oppgaven!). I tillegg har jeg forbedra noen av tabellene, og vurderer å gjøre et forsøk på i alle fall én tabell og ett skjema til. Jeg tenker som så at jeg må jo kunne stå for hva jeg har skrevet selv til slutt, og da nytter det ikke at jeg på grunn av tabellstress har fått oppgaven så langt opp i halsen at jeg aldri mer greier å snakke om det viktige temaet jeg faktisk skriver om. Da tror jeg ikke jeg vil greie å gjennomføre forsvaret av oppgaven engang.

Konklusjoner jeg ikke liker helt

I dag mens jeg satt og jobba med dataanalyse til oppgaven min, fant jeg helt plutselig en god del ord på noe som har surra rundt i hodet mitt i en ukes tid. De kom strømmende på en sånn måte at jeg var nødt til å slippe det jeg hadde i henda (tastaturet) og ta pennen fatt i stedet. Noen minutter seinere var tre sider fylt med håndskrift. Det var godt å få det ut, selv om det er deler av det jeg skrev jeg selv ikke liker så godt. Men samtidig tror jeg at jeg er på vei til noe viktig. Derfor spør jeg herved om litt hjelp. Alle innspill mottas med takk og gode ønsker på din vei!

Siden jeg skriver oppgave på engelsk, ble også denne teksten til på engelsk. Det kan være tonnevis av skrivefeil og grammatiske feil, og språket er nok ikke så akademisk enda. Jeg er klar over at kildehenvisninger mangler. Jeg håper noen vil lese, og så si hva de syns, på godt og vondt.

Empowering married women can make them able to earn money to live and survive on their own, which if necessary is of great importance. Psychologically, knowing that one is capable and independent is also very important.

However, the approach of men and masculinities may instead make the men stop their beatings, or – better yet – stop men from starting beating; from ever contemplating that it is a good idea in the first place.

Now, feminist theorists would perhaps never see it as a better option for a woman to stay in a marriage with an abusive husband, even if he has stopped beating her. Research, at least from the Western world, show that it is most likely that he will some day beat again. Women here are taught to always encourage their friends to leave abusive relationships because of this.

It is a dangerous thought that Western researches should want something else from women in for instance Sub-Saharan Africa or the Middle East. It may therefore seem that one should always encourage a woman to leave her abusive spouse, no matter the cultural environment they live in. It is very true that one should never use culture as an excuse for violence. Violence is abuse, no matter what. There are never any excuses for violence, but there may be explanations.

We need to see the importance of looking behind the abuse, to see what the reasons for it may be. Research shows that in many settings, tradition and culture both accept and expect women to be beaten. The same goes for men: even if they themselves do not personally like seeing their wife being hurt, many experience such an immense peer pressure from their community that they take to beating despite their personal morale against it.

Now, with this in mind, it is clear that one needs to target these harmful cultural traditions and destructive gender roles, because it will eliminate a lot of the current spousal violence. Sceptics may say that wives are still being beaten by husbands in the Western world even though people there generally believe it is wrong. That is very true, and this violence also happens in developing countries in relationships where both people are just as enlightened, empowered and educated as the couples in the Western world. These cases, all over the world, need a whole other approach in order to be dealt with. But as for all those couples experiencing violence solely because of social acceptance and expectance, tackling these cultural aspects of harmful gender roles is what needs to be done. Not, of course, instead of empowering the women, but in addition.

As many of my respondents highlighted, being part of a family is IT in Africa. If you as an adult is not married (or at least widowed) with children, you loose respect. You as a woman also normally want to be part of a harmonious family. This too, is most likely born out of traditional settings, but not all traditions are solely bad (the discussion that marriage may not be the right answer for all people is also an important discussion to embark upon, but does not fit here in this context).

So if you, in Kenya where this research took place – but also in many other parts of the world – have been beaten by your husband in the past, you might very well still not want to break away from him, even if you do happen to be empowered and have the necessary monetary means to do so. If your husband became enlightened and received information together with yourself on the importance of dialogue and that violence is both legally and morally – and religiously – wrong, and if your husband and yourself agree with this and are strong enough to stand up against your local community when they want one spouse to beat and the other spouse to be submissive, then who are we really to condemn the woman from believing in this change in both of them; to condemn her from giving their marriage and the raising of their children in one home instead of two a chance, when this has been an active choice by both?

Menn som elsker kvinner

Det har ikke blitt så aktiv blogging fra min side siden jeg åpna denne bloggen. Jeg legger det aller meste av skylda på masteroppgaven jeg driver med, det er omtrent det eneste som skjer i livet mitt om dagen. Men nå slo det meg at jeg kunne jo skrive litt om akkurat dét, da.

Det er sikkert en del som ikke vet hva jeg skriver om og hvordan jeg går fram. Jeg tar master i utviklingsstudier, og selv om graden her ikke hadde noen egen fokus på gender visste jeg at det var dét jeg ville gjøre for hovedoppgaven. Til slutt valgte jeg å fokusere på vold i nære relasjoner retta mot kvinner, og hvordan en kan fokusere på menn og holdningsendringer hos dem for å få en slutt på denne volden.

I høst dro jeg tilbake til Nairobi i Kenya for 12 uker, en by hvor jeg også bodde i seks måneder i fjor. Her intervjua jeg en håndfull mennesker som enten jobber med temaene, eller som har viktige stillinger i samfunnet som for eksempel politimestere og prester. Jeg ble spesielt glad i en organisasjon som heter Men for gender equality now (MEGEN). De er forresten for tida ute på busstur, tre turer gjennom Kenya i forbindelse med UNIFEMs 16 Days of Activism. De og et par andre små organisasjoner jeg snakka med i Kenya jobber nøyaktig med det jeg var interessert i: Vold mot kvinner i nære relasjoner (utøvd av menn) og skadelige maskulinitetsidealer.

Nå er jeg altså tilbake i Europa igjen, og prøver å finne ut av hva det er jeg har funnet ut. Jeg var for lengst overbevist om at kampen for likestilling også innebar arbeid med menn, men jeg har også fått utvida horisonten min litt. Utviklingsarbeid for å bedre situasjonen til kvinner dreier seg i størst grad om å styrke kvinnens posisjon gjennom henne selv, både i samfunnet som helhet og på hjemmebane. I tillegg har det vært mye fokus på å forbedre lovverk som diskriminerer kvinner. Begge disse fokusområdene synes jeg er ustyrtelig viktige.

Men det er ikke fryktelig mange som enda har tenkt på at kvinner som lærer seg å være sterke ofte får det enda verre på hjemmebane om ikke mannen hennes er med på notene, og det må vi bare innse at han ofte ikke er i mange samfunn. Noen har begynt å arrangere ulike typer….kall det ”likestillingskurs”, men så har problemet vært at disse ofte har vært arrangert av typiske kvinneorganisasjoner, og mange menn har da ikke møtt opp, eller møtt opp kun for å kverulere. Sett da inn den gode ideen blant annet FEMNET (mammaorganisasjonen til MEGEN) fikk for noen år tilbake: tren opp en håndfull smarte mannfolk og la dem holde kurs for andre menn!

3 av 4 av alle jeg intervjua mente å ha sett en tydelig nedgang i vold i nære relasjoner i de områdene hvor MEGEN arbeider! Flere, som sykehusansatte og politimestere, meldte om at flere nå søker hjelp, både medisinsk og rettslig, enn noen gang tidligere. Så jeg har trua. Organisasjonene jeg snakka med har ikke mange medlemmer (den største holdt omtrent 300 medlemmer), men som én sa:

”Det fins 40 millioner kenyanere: to personer kan ikke endre alt! Men folk kan bli lært opp i å lære opp i å gjøre en forskjell, i alle samfunnslag.”

Til slutt et annet gullkorn fra et mannlig medlem i FEMNET:

“We’re not changing because we are weak; we are changing because we are strong!”