Tallkrøll og masteroppgaver

Hjernen min fungerer ikke best i tall og tabeller. Hjernen min liker best ord og setninger. Det har jeg alltid sagt. Det var flere grunner til at jeg ikke valgte å bli ingeniør eller lege, men at jeg ikke er spesielt glad i å lese statistikk og tolke tall var absolutt én av årsakene. Jeg strevde og sleit og kom faktisk i mål med 5 i både økonomi og matematikk på videregående, og det er noe jeg er stoltest av på det vitnemålet. At jeg ikke trengte å streve altfor mye for 5-ere og 6-ere både i hovedmål, sidemål og engelsk – joda, jeg er stolt av det også – men det falt meg mye mer naturlig.

Jeg holder mellomfag i fransk fra universitetet, og jeg skriver for tida på den engelske masteroppgaven min. Språket er kanskje ikke det mest akademiske en har sett der ute, men jeg liker at folk som ikke har studert mitt fagfelt kanskje også vil få noe ut av å lese den.

På bachelornivå sleit jeg meg gjennom metodefaget og fikk til slutt en middelmådig karakter takket være at deler av karakteren ble basert på en gruppeoppgave og jeg havna på gruppe med folk som forsto det kvantitative mens jeg tok meg av det kvalitative. I metodefaget på masternivå gikk det også så som så – jeg besto med den hittil dårligste karakteren jeg har fått i løpet av masteren, men jeg besto. På den annen side skravla jeg meg fram til en 8 av 10 i medisinsk etnografi, og resonnerte meg fram til en 8.7 i fattigdom og utvikling, så snittet blir nok ikke så aller verst på tross av mine matematiske mangler.

Masteroppgaven er i ferd med å bli til etter forskning jeg gjorde i fjor. Kvalitativ, selvfølgelig, ikke kvantitativ. Med kun 23 respondenter skal jeg prøve å analysere fram noe vettugt. Jeg tar i bruk prosenter her og der, naturligvis, men jeg velger også å bruke enkeltmenneskers uttalelser for å illustrere poengene mine.
I førsteutkastet av oppgaven min hadde jeg ikke en eneste tabell. Den ene veilederen min er antropolog, og hun mente jeg skrev veldig bra – klart og tydelig – og hun satte stor pris på at jeg lot høre stemmene til den enkelte i ny og ne. Den andre veilederen min er feministisk økonom, og jeg trenger kanskje ikke å si det, men hun savna altså tabeller, grafer, skjemaer, og så videre, og mente jeg godt kunne spare meg for enkeltuttalelser så lenge de ikke var veldig generelle.

Nå har jeg ved flere anledninger vridd hjernen min rundt som en oppvaskklut og produsert sju tabeller og en grafisk framstilling av et av poengene mine. Det har tatt umåtelig lang tid, og jeg syns fremdeles ikke det ser ut som noe som kunne stått på trykk i artiklene jeg har lest på pensum. Fremdeles mener veileder nummer to (som dessverre faktisk i realiteten er veileder nummer én) at det er overhengende nødvendig at jeg lager to særskilte skjemaer til, ”for lettere å få en systematisk oversikt over hva jeg vil fram til”. Hele meg har lyst å skrike Nei! Skjemaer og tabeller gir meg rett og slett ikke bedre oversikt over hva jeg vil fram til. Stikkordslister og disposisjoner gjør det. Ikke tall og småord putta inn i en skjematisk oversikt.

Men det er jo kanskje ikke det som er poenget. Poenget er at oppgaven min – forskningsarbeidet mitt – skal kunne leses og lett forstås ikke bare av ordmennesker som meg, men også av tallmennesker som henne. Så selv om jeg ikke syns noe om det selv, prøver jeg å bite i det sure eplet og teste ut å lage stadig flere av disse tabellene og skjemaene hun maser etter. Men det går virkelig på tålmodigheten og psyken min løs, og det gjør at jeg lettere når punktet ”nå skiter jeg i karakteren på dette arbeidet, nå leverer jeg bare!”, og sånn skal det jo heller ikke være.

Jeg prøver å finne en middelvei. Nå har jeg jobba litt med å lage flere underoverskrifter og kortere avsnitt, noe som forhåpentligvis vil lette leseprosessen for en del (som om så mange noen sinne skal lese denne oppgaven!). I tillegg har jeg forbedra noen av tabellene, og vurderer å gjøre et forsøk på i alle fall én tabell og ett skjema til. Jeg tenker som så at jeg må jo kunne stå for hva jeg har skrevet selv til slutt, og da nytter det ikke at jeg på grunn av tabellstress har fått oppgaven så langt opp i halsen at jeg aldri mer greier å snakke om det viktige temaet jeg faktisk skriver om. Da tror jeg ikke jeg vil greie å gjennomføre forsvaret av oppgaven engang.

Inkluderende seksualundervisning

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.