En asylsak Norge ikke vet om

Jeg kjenner en ung dame med tre små barn. For fem år siden var de i hjemlandet sitt, og opplevde at ektemannen og faren brutalt ble tatt fra dem av politiet. I fem år visste de ikke hvor han var. I mellomtida greide de å ta seg til Norge, og fikk innvilga asyl. Mor begynte å lære norsk, barna begynte i barnehage og på skolen.

Plutselig en dag ringte en bekjent. Mannen var også kommet til Norge! Han kom faktisk helt uten å vite at familien hans var her, og derfor hadde han søkt om asyl, ikke familiegjenforening. Den unge mammaen og barna ble henrykte – nå slapp de å greie seg helt alene i dette fremmede landet lengre. Ting tok seg opp for familien – mor ble mindre stressa, og barna lærte mer på skolen nå som de visste hvor pappa var.

I september kom det første avslaget. Mannen hadde allerede søkt asyl i et annet europeisk land, og var derfor en såkalt dubliner. Avslaget ble anka – familien hans er jo her, det burde da kunne gå an å få bli her da!

Neida. Innen brevet med endelig avslag kom i posten, kom politiet på døra tidlig en morgen. Barna gråt, mor ble hysterisk, dette hadde de opplevd før og da tok det mange år i uvitenhet før de endelig så hverandre igjen. Men politiet tok med seg pappa, og to dager senere satt han på flyet vekk fra dem. Han var en snartur innom Trandum, som vi alle kjenner fra mediene nå, men Trandum tar ikke imot besøk på onsdager, så det siste familien fikk se av ham var da han ble ført inn i en politibil utenfor hjemmet.

Det eldste barnet, som er 11, forsvant fra hjemmet sitt dagen etter pappa. Barnet sa det ville gå til politiet for å be om å få pappaen sin tilbake. Et søsken på 10 ringte til meg og fortalte det, i bakgrunnen hørte jeg at mor var hysterisk. Heldigvis kom 11-åringen tilbake etter seks timer, så noe glede fikk i alle fall familien da. Men vi forstår vel alle hvorfor ungen stakk?

Nå blir det takket være Maria Amelie mulig å søke arbeidsinnvandring uten karantene etter utvisning. (http://bit.ly/h8PSBb) Jeg håper for Guds skyld dette fører til at det blir mulig å søke familiegjenforening uten karantene også, så en ung kone og tre små barn slipper å vente i mange nye år på å se sin ektemann og pappa igjen.

Det har vært veldig vanskelig å forklare de norske reglene til denne familien, for jeg forstår dem jammen ikke selv heller. Hvorfor ikke en asylsøknad kan gjøres om til en søknad om familiegjenforening mens personen faktisk er i Norge, er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger. I stedet blir en familie splitta på en traumatisk måte nok en gang, og ingen vet når de får se hverandre igjen. En litt liknende sak så jeg i avisa i dag, om Keren og Divine som heller ikke får ha pappaen sin her: http://bit.ly/fuCzMe.

Inkluderende seksualundervisning

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.