Inkluderende seksualundervisning

Om jeg ser tilbake, husker jeg jentenavn innramma i hjerter fra jeg var en 7-8 år. Men så husker jeg ikke så mye sånt igjen fram til jeg kanskje var 16, bortsett fra at jeg nå ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde et par ganger i 12-14 års alderen da noen venninner begynte å legge merke til gutta.

På folkehøyskolen gjorde jeg noe kjempetøft. Jeg var superforelska i ei av de andre jentene, og til slutt fortalte jeg henne det. Nettopp fylt 19 år sto jeg der som en fortapt 14-åring; ingen hadde noen gang lært meg åssen jeg skulle gjøre det her som de fleste andre gikk igjennom allerede på slutten av barneskolen; åssen jeg skulle oppføre meg.

Jenta tok det veldig bra, og jeg var utrolig stolt av meg sjøl. To år etter dukka hun faktisk opp på Gaysir – da var hun klar for å fortelle meg at jo da, hun var nok også skeiv selv om hun ikke hadde turt å si det den gangen.

Hver lørdag på folkehøyskolen hadde vi ulike temadager, og en dag hadde vi besøk av Skeiv Ungdom. De viste hva som seinere nesten har blitt en av yndlingsfilmene mine: But I’m a Cheerleader!, og vi ble delt inn i grupper og hadde ulike aktiviteter eller noe. Jeg husker ikke mye, men én ting står veldig klart. I gruppa blei vi spurt om å rekke opp hånda om vi kjente noen homofile. Først var det bare noen få som rakk opp, men folka fra Skeiv Ungdom maste lett og ba oss tenke ordentlig etter. Flere hender reiste seg, men langt fra alle, enda organisatorene sa at høyst sannsynlig kjente vi alle en homofil, vi bare visste det ikke. Det jeg husker aller best var den umåtelige trangen til bare å rope ut: Dere kjenner alle en homofil! Dere kjenner meg! Men det turde jeg ikke.

En sånn temadag er utrolig viktig, men samtidig kan jeg ikke komme fra å tenke at det også til en viss grad er med på å gjøre oss annerledes. Vi er ”de andre”, som behøver å bli forklart til ”de normale”. Om ikke annet, burde en slik temadag komme lenge før folkehøyskolealder. Nå reiser vel Skeiv Ungdom så vidt jeg veit også rundt til ungdomsskoler, og – dessverre – sånt arbeid er fortsatt veldig, veldig viktig. Jeg skulle bare ønske det ikke var så viktig lengre.

Nå kjenner jeg ingen ungdommer eller barn i skolealder, og selv om mamma jobber med unge har jeg ikke spurt henne om akkurat dette, men kronikker som i Aftenposten med der tilhørende kommentarer fra publiken får meg til å tenke at sånn kjempemasse nok ikke har endra seg på akkurat dette punktet enda. (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3355118.ece)

Ja, det er kanskje få av oss, mener ”folk flest”. To i hver klasse, var ofte det som blei sagt tidligere. 10 prosent av befolkninga, sies det. Er det egentlig så få? Er ikke det nesten 480.000 mennesker bare i Norge, eller gjør jeg meg ikke fortjent til 5-ern min i matte nå? Jeg syns ikke det høres ut som så reint få. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er nesten hver fjerde person i Norge nå et barn: http://www.ssb.no/emner/02/01/20/barn/, 1 092 700 stykker. Om 10 prosentestimatet gjelder, vil det si nesten 110.000 skeive unger. Andre sier det er 5 prosent, 1 prosent, 7 prosent: 55.000 unger, 11.000 unger, 77.000 unger. Spør du meg, er det en haug med unger uansett, som alle fortjener å vokse opp med sunne og nære forbilder som likner dem sjøl.

Skolen i Norge har som mål å gjøre undervisninga relevant for alle, og dette må da også innebære seksualundervisninga. At undervisning av 12-16-åringer fremdeles fokuserer på forplantningslære er ille nok i seg sjøl, men nå er det litt på sia av hva fokuset mitt her er. Jeg mener at homoseksuell tiltrekning, kjærlighet og sex er nødt for å være en naturlig del av undervisninga. Det bør ikke tas opp i et spesielt kapittel for seg, for selv om det er ”annerledes” fra ”folk flest” er det med på å opprettholde et unaturlig skille mellom noe som egentlig er én og samme sak, simpelthen tiltrekning, kjærlighet og sex, uten fokus på om den skjer mellom mennesker med forskjellig tiss eller ikke.

Jeg vil ikke at flere unger skal vokse opp og lære alt de veit om sin egen form for tiltrekning, kjærlighet og sex fra nettet. Misforstå meg ikke, jeg har hatt stor nytte av nettet, men man trenger faktisk også noen å snakke med, eller i det minste å høre noen snakke helt naturlig om den form for kjærlighet en sjøl ønsker å oppleve, og ikke alle er så heldige å ha foreldre, storesøsken, venner eller andre som er helt klare for sånne samtaler.

Jeg vil ha en seksualundervisning som går utover det heteronormative. Jeg vil ha mattebøker som viser Lise spørre pappaene sine om hjelp. Jeg vil ha norskbøker hvor lillesøster finner ut hvorfor storebror har plakater av halvnakne menn på rommet. Jeg vil ha samfunnsfagsbøker som ikke har et eget kapittel om ”de homofile”. Og det her gjelder selvsagt ikke bare homofile. Jeg vil at alle grupper skal bli integrert inn i skoleverket; enslige forsørgere, innvandrere, blanda par, du skjønner hvor jeg vil. Selv om jeg sjøl vokste opp i kjernefamilien mor, far, bror, søster, er det langt fra alle som gjør det.