Klagesang over buss for tog

Søndag formiddag skulle jeg fra Drammen til Oslo. Jeg visste at det var buss for tog, men jeg var optimistisk. På vei bort til stasjonen tenkte jeg på at det stort sett alltid går helt fint å reise med buss for tog fra Drammen til Oslo. Det er ganske små forhold, og de som jobber på stasjonen bruker å vite hva de holder på med. Så også på søndag, heldigvis. Vel var bussen fem minutter forsinka ut fra stasjonen, men jeg kom meg fint inn til Oslo S med direktebuss.

Etter en hel dag med spennende foredrag og debatter på Litteraturhuset, var det på tide å reise hjem. Siden Nationaltheatret er stengt, var det ingen sjans å rekke 2019-toget (bussen) da programmet mitt var ferdig klokka 20. Jaja, vi tusla ned til Oslo S for å satse på bussen som skulle gå i stedet for det neste toget i rutetabellen. 

Det var ikke veldig mange reisende ved bussene på spor 19 på dette tidspunktet, men kundeveilederne var likevel stressa og småfrekke. Jeg hadde begynt å få migrene, og jeg ville bare hjem. Da vi spurte etter neste buss til Drammen, fikk vi til svar at det ikke gikk direktebuss, men at vi skulle ta bussen til Skøyen, og så ville toget gå videre derfra til Asker, og så buss igjen fra Asker til Drammen. Uhorvelig tungvint, spør du meg. "Er du helt sikker?" spurte jeg, og fikk bekreftende svar fra én av veilederne (én så dog veldig usikker ut). "Jeg tror ikke helt på dere", fortsatte jeg - og forklarte at jeg jo hadde tatt direktebuss i andre retningen tidligere på dagen. Men jo, veilederen var helt sikker, det var sånn vi måtte gjøre det for å komme oss til Drammen. Nå kom det en annen veileder bort, som nesten ropte til oss at bussen skulle gå, og vi ble skyfla inn på denne.

Vel framme på Skøyen stasjon, ser vi toget stå på perrongen. "Jess, skal det faktisk gå helt fint?", tenkte vi - men neida, det skulle jo ikke det. På de to minuttene det tok oss å gå fra toget og bort til stasjonen, var toget til Asker gått! For dét gikk på tida si det, det korresponderte ikke med bussene fra Oslo. Og ikke bare dét, men dette var det ordinære lokaltoget, ikke et tog som skulle gå på det normale tidspunktet for toget mot Kongsberg. Det var nå nøyaktig 58 minutter til neste tog kunne ta oss til Asker! 

Det er lenge siden jeg har vært så sint - hva i all verden er dette for slags behandling av kundene sine fra NSB? Vi var mange som kom med bussene, og måtte vente på Skøyen stasjon - en stasjon så å si uten benker inne, uten en eneste kiosk eller kafé eller noe som helst. Mange hadde nok forpliktelser ventende hjemme, eller andre grunner til at de trengte å komme seg hjem i OK tid. Stakkarene som kom fra Gardermoen hadde allerede brukt over to timer bare på å komme seg til Skøyen! Og vi tre som reiste sammen, vi satt der med henholdsvis migrene, ME, og to hunder hjemme som venta på å bli lufta. 

Kundeveilederne kan umulig ha fått tilstrekkelig opplæring - jeg syns oppriktig synd på disse ungdommene som sikkert bare var glade for å ha fått seg sommerjobb. Det eneste de kunne fortelle oss, var at Nei, NSB dekker ikke taxi, Jo, det går direktebuss fra Oslo S til Drammen (!), og Beklager, vi har prøvd å si fra til ledelsen før i dag. Vi greide å vente denne timen (hadde vi noe valg?), og karra oss på hompetoget til Asker klokka 22 (to timer siden vi dro fra Litteraturhuset!). For så å måtte av igjen der - på spor 6 - og komme oss til spor 1 før bussen stakk fra oss (personer med ME går ikke veldig fort når all energien er borte). Vi rakk det - og var i Drammen så hun som skulle videre mot Kongsberg rakk toget videre med mindre enn to minutters margin.

Jeg greier ikke å fatte og begripe at vi skal måtte finne oss i det her. Vi greide oss, vi er tross alt tre unge, rimelig friske mennesker - men hva med eldre som hører dårlig og er dårlig til beins, folk som ikke kan norsk (ingen informasjon på andre språk - knapt på norsk), folk som er avhengig av rullestol eller andre hjelpemidler, folk med angst og som har behov for at ting følger rutiner? Å bli møtt med en "beklager, sånn er det bare" holder rett og slett ikke. Det SKAL ikke ta tre timer fra Litteraturhuset og til Drammen sentrum! 

Jeg har all forståelse for at NSB må bedrive utbedringer, jeg er dagpendler og sosialist og er glad for alt som kan gjøre toghverdagen lettere og smidigere, men det må jo for fanken være mulig å gjennomføre buss for tog på en mer organisert måte, og å gi god nok opplæring til kundeveilederne? Det verste er jo at nøyaktig det samme skjedde i fjor: da rakk jeg akkurat ikke et tog videre fra Skøyen til Drammen fordi bussen var sen, og neste tog gikk ikke på en time da, heller. Den gangen gikk det heldigvis likevel tog til Asker også, og derfra fikk jeg noen til å hente meg med bil.

NSB - jeg digger å ta tog. Jeg pleier å forsvare dere for alle som spør meg om det ikke er tungvint å pendle. "Neida," sier jeg, "hvis det er forsinkelser er det som regel bare snakk om et par minutter". Jeg rosemaler det, for å forsvare at jeg selv gidder å ta tog hver dag, og for å få flere til å gjøre det samme. Jeg har ikke bil, men nå vurderer jeg nesten å kjøpe en, og å sende regningene mine til NSB. Det er vanskelig å være idealist når offentlig kommunikasjon ikke funker.

Hijab i praksis

Hørte på kveldsnytt i kveld at ”Lang hijab holder på rive Lunner kommunes integreringsprogram i filler.” (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7853756). Jeg er overrasket hvis reportasjen til NRK er nøyaktig.

Ja, fotsid hijab er en utfordring i arbeid med renhold. Ja, det er også en utfordring i arbeid med små barn, og ved sykehjem også. Men finnes det ikke andre jobber for somaliske damer i Norge? Jeg vet godt at dette er arbeidsområder kvinnelige flyktninger fra mange land sier at de ønsker å jobbe med når de kommer til Norge, fordi dette er ting de allerede kan mye om. Men er det ikke en del av vår jobb som flyktningkonsulenter å hjelpe den enkelte flyktning med å se sine muligheter? Jeg ser ikke hvordan en fotsid hijab for eksempel kan være til hinder for en forfatter, en portrettfotograf, en arkivmedarbeider.

Det er snakk om realitetsorientering. Hvis en dame har et sterkt ønske om å bli hjelpepleier, så må hun få vite hva som kreves – også hva slags klesdrakt som er OK. Det gjelder for alle oss andre også, som min gode venninne @RosaSkyer sier: ”høye hæler, akrylnegler og lange øredobber er også et problem i arbeid med hygiene.”

Hvis damen er soleklar på at hun ikke vil ta av seg den lange hijaben, må hun få muligheten til å tenke ut nye karrierevalg – ikke få til svar at enten tvinger vi den av deg, eller så mister du introduksjonsstønaden! Det er ikke å ikke ville ”rette seg etter de regler som gjelder”, slik Per Kristian Foss sier, for det ligger ingen tvang i introduksjonsloven som sier at enhver kvinne skal på praksis innen renhold, omsorg eller arbeid med barn. Derimot står det i Introduksjonslovens kapittel 2, §4 c at ”programmet skal […] inneholde tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet.” Det vil si at deltakeren skal gjennom for eksempel en periode i språkpraksis, men det ligger altså ingen føringer på hva slags type arbeidsplass dette skal foregå på.

Jeg vet godt at det er mange utfordringer i å jobbe med introduksjonsprogrammet. Men come on: stanse programmet til folk på grunn av hva de har på seg? Sende dem over på sosialhjelp igjen i stedet for å veilede dem mot en jobb de kan utføre? (Det går sågar an å jobbe med å ”overtale” damene om å gå over til en kortere hijab, men dette sier jeg i parentes, for det kan jo diskuteres hvor moralsk riktig det er. Men det går absolutt an å bruke tid på virkelig realitetsorientering og forklaring av konsekvenser.)

Kommentarer om valget

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om valget. Som SVere mange plasser (men ikke overalt! http://sv.no/Forside/Siste-nytt/Nyhetsarkiv/De-beste-SV-resultatene), er jeg skuffa over valgresultatet her i Drammen. Vi gikk ikke bare fra tre til to mandater, slik vi antok ut fra prognoser, vi mista faktisk to av tre og sitter nå igjen med kun én representant i bystyret. Utrolig kjedelig, for å si det mildt. Vi mangla heller ikke mange stemmene for å få én til, det ble et tilfelle av ”så nært, men akk så fjernt”. Det hjelper ikke her og nå, eller de neste fire årene, men vi vet hvor nærme vi var, og vi vil gjøre det bedre neste gang – med renter.

Jeg for min del ble ikke engang vara til bystyret, slik håpet var da jeg sa ja til å stille som 4. kandidat. Det er veldig kjedelig for min egen utvikling, for det hadde vært utrolig lærerikt å få stille på et møte eller to i året for å se hva dette er for noe. Etter virkelig å ha deltatt aktivt i valgkamp for første gang, har jeg blitt veldig gira på at dette er noe jeg har god lyst til å fortsette med, så Drammen og SV blir antakelig ikke kvitt meg så lett.

Så gikk Kristin. Vi i SV har en stor jobb foran oss nå, og jeg gleder meg til å ta del i diskusjonene. Hvor skal veien gå, og hvem skal gå forrest? Jeg har et par favoritter, men har ikke tenkt å nevne navn enda. Det blir spennende tider framover nå, vi må ta gode grep både nasjonalt, organisatorisk, og lokalt rundt omkring.

Dette ble en kort kommentar. Det jeg ville si, var vel stort sett: greit, SV gjorde det ikke godt i mange kommuner i år, og greit, jeg kom ikke inn. Men Norge er ikke kvitt SV, og Drammen er ikke kvitt meg!

Det forferdeligste

Nå vil jeg skrive om dagen min den 22. juli.

Jeg kjenner ingen som ble direkte ramma av terroren denne regntunge sommerdagen, men som vi vet er dette et lite land, og i mitt tilfelle skal jeg ikke mer enn ett ledd ut i bekjentskapskjeden før jeg treffer på flere som opplevde det forferdeligste på Utøya. Uansett direkte kjennskap eller ikke, vi ble alle truffet av dramatikken på den ene eller den andre måten. Dette er min måte.

Den 22. juli var jeg med familie på Hunderfossen familiepark utenfor Lillehammer. Jeg satt i baksetet i bilen til foreldrene mine på vei hjem, da ei god venninne ringte meg klokka 1642. På dette tidspunktet var vi ett eller annet sted på veien mellom Jevnaker og Klekken på Ringerike. Hun bor i Oslo selv, men var på ferie, og nå ringte hun til meg for å høre om jeg tilfeldigvis var der – det er jeg jo titt og ofte. Pappa liker ikke å ha på radioen i bilen, men den ble raskt slått på etter at jeg fikk nyheten om eksplosjonen i Oslo. Tankene spant – jeg håpa i det lengste at det hadde vært en ulykke, ikke terror.

En halvtimes tid senere stoppa vi for middag på ei kro like over veien fra Ringerike Sykehus. Her sto TV2 Nyhetskanalen på, og vi fikk se ekle bilder fra Regjeringskvartalet. Fisken jeg spiste smakte ekstra tørt denne ettermiddagen. Like over klokka 18 satte vi oss i bilen for å kjøre siste strekke hjem, fra Ringerike over Sundvollen og Skaret og ned til Drammen. Pappa var sliten, så jeg hadde overtatt rattet. I det jeg skal til å kjøre ut fra parkeringsplassen og velge riktig retning hjem, ringer telefonen min og jeg bestemmer meg for å stoppe og ta den.

Klokka viser 1810, og det er svigerinna mi som ringer. Hun og familien, også på vei hjem fra Hunderfossen, stoppa ikke for å spise, og lå dermed en halvtimes tid lenger fram i ruta enn vi. ”Ikke kjør Skaret”, sier hun. ”Det har skjedd en ulykke eller noe, det er helikoptre og greier, det kommer til å bli kø. Dere burde kjøre over Vikersund”.

Selv om pappa var litt i mot det fordi det er en omvei i avstand, bestemte jeg meg for å følge rådet hennes, og svingte ut på veien i motsatt retning enn planlagt. Dermed kjørte jeg aldri forbi Sundvolden hotell, Utvika camping og ferjeleiet til båten til Utøya som planlagt denne ettermiddagen. Mens jeg kjørte, møtte vi mange uttrykningsbiler på vei fra Modum. Vi tenkte de skulle bistå i ulykken ved Skaret, ”eller noe”. Så hørte vi på radioen at det ble meldt om skyting på Utøya.

Utøya. Som over middels opplyst buskerudjente visste jeg at det er øya i Tyrifjorden der AUF pleier å være hver sommer, men jeg ante ikke at det var akkurat nå sommerleiren deres var. Jeg ante heller ikke at det er det tilnærmet eneste som foregår på øya. Da jeg hørte om skyting der, tenkte jeg at det var en tragisk, men dog forholdsvis vanlig, hendelse a la familiedrama, type far skyter mor eller liknende. Radioen i bilen til foreldrene mine er elendig, så den ble raskt slått av, og vi fikk ikke med oss noe mer.

I Hokksund skifta pappa og jeg plass igjen. Jeg hadde fått sms fra broren min. De var kommet seg vel hjem, men han forteller at han nå ”forstår bedre hvorfor det sto forskremte ungdommer i busslomma ved utøya som stoppa to biler et stykke foran oss”. Klokka var blitt 1910, og jeg ante ikke helt hva han snakket om, så jeg måtte spørre om det var nå AUF var på leir. Han bekreftet, og jeg logga meg på Twitter for å høre siste nytt.

Twitter visste ikke så veldig mye enda på dette tidspunktet, så jeg ble ikke mye klokere. Det var først da jeg var kommet meg vel i hus, da jeg ble sittende med tv-en på og pc-en i fanget utover kvelden, at alvoret begynte å gå opp for meg og resten av Norge. Tårene rant både titt og ofte. Det ble meldt om minst 10 døde, men så var det et forskremt øyenvitne som mente det måtte være minst 25. Jeg orka ikke mer, jeg gikk til slutt og la meg en gang over midnatt.

Morgenen etter logga jeg meg på før jeg i det hele tatt hadde stått opp. Uten briller trodde jeg jeg ikke så riktig på den lille mobilskjermen min da jeg på tv2.no leste om minst 80 døde. Jeg fòr opp og inn i stua, på med tv-en: bekreftelsen rulla på skjermen: 84 døde. Jeg deisa ned på gulvet, jeg ble sittende lenge. Jeg tror det tok om lag tre timer før jeg i det hele tatt begynte å tenke at jeg måtte få i meg noe mat og vann.

Det var ikke til å fatte, det er fremdeles ikke til å fatte. Jeg prøvde mange ganger i løpet av de første dagene å tenke ut et blogginnlegg. Jeg følte jeg måtte skrive ned noe, men jeg greide ikke å forme tankene. Veldig mye bra er blitt skrevet og sagt av andre (og mye dårlig også), så jeg kom fram til å droppe det selv. Likevel ville noen ord ut, så her var de. Ordene mine. Av min konkrete opplevelse av 22. juli og morgenen den 23. Twitter var til stor hjelp for meg i timene og dagene etter det forferdeligste. Ord ble sagt, tanker ble delt. Et godt fellesskap oppsto også der, i likhet med ute i gatene de neste dagene.

Det er i dag fire uker siden 22. juli. Jeg er heldig: iblant glemmer jeg i korte øyeblikk at det har skjedd. Så husker jeg, og jeg kan ikke tro det. Liv gikk tapt. Vi må ikke glemme. Vi må ta vare på hverandre. Vi må bruke stemmeretten vår. Vi må si ifra.

Diskriminering hos sukker.no

For noen uker tilbake prøvde jeg å registrere meg hos sukker.no. Jeg tenkte: Internettdating, javel, jeg har jo fått nye venner via nett før, så hvorfor ikke.

Jeg ble rimelig paff da jeg omsider fant ut at sidene bare er for heterofile. Jeg skrev til sukkers support-team, og lovte å skrike litt om jeg ikke fikk gode svar tilbake. En tilbakemelding som kan kalles et ordentlig svar har uteblitt, så under kan dere som vil lese hva jeg skrev til dem, og slik få en forståelse av denne tydelige diskrimineringen sukker.no bedriver.

Hei

Mitt navn er Ingrid Madsen. Forleden registrerte jeg meg hos dere etter anbefaling fra venner. Jeg registrerte meg som seg hør og bør, men innså raskt at jeg ikke ville finne den jeg leter etter hos dere. Jeg er nemlig, som dere formulerer det, en av "de homofile", og derfor er ikke siden noe for meg.

Jeg ble mildt sagt sjokkert. I dagens Norge, og så skal dette være en umulighet å få til? En enkel matrise i dataprogrammeringen deres hadde gjort det teknisk mulig å søke etter partner av samme kjønn, - eller av alle kjønn samtidig - så hvorfor denne uvilje hos dere? Det er rett og slett umulig for meg å forstå denne logikken, så jeg håper dere kan forklare hva dere har tenkt.

Jeg deaktiverte naturligvis profilen med én gang, før jeg logget ut. Da jeg tenkte at jeg måtte se etter om dette faktisk sto nevnt noe sted på forsida, ble jeg overrasket nok en gang. Ikke ett sted blant informasjonen på forsida står det såvidt jeg kan se å lese at siden er forbeholdt heterofile. For å finne fram til FAQen deres måtte jeg derimot, mot min egentlige vilje, logge inn på nytt. Nye besøkende blir altså TVUNGET til å opprette en profil hos dere for å få tilgang til nødvendig informasjon! Kanskje én av grunnene til de mange profilene som er registrert?....

Det aller verste jeg reagerer på er dog verken det at jeg ikke kan bruke tjenesten deres, eller at jeg måtte være innlogget for å finne informasjonen. Aller verst for meg var ordlyden i setningen dere bruker i FAQen som svar på hvorfor man ikke kan søke en person av samme kjønn: "Vi har i dag en heteroseksuell tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere av samme kjønn. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de homofile." Hva får dere til å tenke at "vi homofile" ønsker og har behov for en "egen tjeneste"? Jeg grøsser virkelig over hele meg. I hele mitt liv har jeg (heldigvis) aldri følt meg så diskriminert som da jeg leste dette. Jeg blir både kvalm, sint og lei meg.

Etter min mening sier dere noe som er like ille som om dere skulle ha sagt "Vi har i dag en hvit tjeneste og det er ikke mulig å matche seg mot brukere som er svarte. Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de svarte". Eller "Vi har i dag en funksjonsfrisk tjeneste.....Vi vurderer imidlertid å starte en egen tjeneste for de funksjonshemmede." Det er især det lille ordet "de" foran "homofile" som gjør at hårene reiser seg i nakken på meg. Dette er slik en avstandstagen, en forskjelliggjøring, fremmedgjøring, i en setting hvor noe slikt absolutt ikke skulle vært nødvendig. Det er ikke først og fremst det at tjenesten faktisk er ubrukelig for minst 5 % av befolkningen som gjør at dere diskriminerer (men så absolutt det også!), men det faktum at dere legger opp til denne tydelige forskjelliggjøringen ved hjelp av ett lite ord som viser at vi er annerledes enn "dere".

Er vi virkelig så annerledes?

Med vennlig hilsen

Ingrid Madsen

....

Svaret jeg fikk var intetsigende, nedlatende, uforstående....en typisk "vi beklager at du føler sånn, men vi beklager ikke hva vi har gjort":

Hei Ingrid Madsen,
vi beklager på det sterkeste at du føler det på den måten. Men vi er altså pr.dags dato en ren heterofil side.


Mvh

Vibeke i sukker.no

......

Om menn som skrever

I dag gikk jeg på toget hjem i rushen som jeg pleier, og som vanlig var det bare noen få seter ledig. Jeg hadde valget mellom å presse meg ned i midten mellom to personer, eller å sette meg ved siden av én i en toseter. Naturlig nok valgte jeg det siste, selv om spjælingen som satt der skreva såpass at deler av det ledige setet faktisk var opptatt.

Det er veldig vanlig, jeg også bruker mer enn ett sete når det er god plass, men folk flest flytter på seg, retter seg opp, samler beina, når noen trenger setet ved siden av. Ikke denne karen.

Så jeg sier ”unnskyld?” et par ganger. Ingen respons, sover han? Jaja. Så med ett rykker han til, og sier frekt: ”ja? Hva er det?” Jeg svarer at jeg lurte på om han ville gjøre plass til meg også. ”Herregud, er det mulig?....” mumler han og flytter seg sånn omtrent to millimeter. ”Det er meninga at det skal være plass til to, skjønner du”, repliserer jeg.

”Sitter du bra nå? Sitter du bra nå??” sier han frekt, nærmest truende tilbake. I stedet for å komme med et bra svar, drar jeg heller opp boka jeg leser for tida (Berit Ås’ ”Kvinner i alle land”, passende nok), og setter meg ordentlig til rette. Ja vel, så er låra våre klint opptil hverandre, jeg kan leve med det de neste 12 minuttene. Jeg gidder i alle fall ikke å gjøre meg mindre. Jeg sitter anstendig høflig, tar ikke opp deler av hans sete. Du vet, sånn folk flest ville ha oppført seg.

Han på sin side, han som fortsatt skrever sånn, han drar opp mobilen og ringer hjem. Jeg overhører: ”Kan’ke du bare ha middagen klar når jeg kommer a?”

En asylsak Norge ikke vet om

Jeg kjenner en ung dame med tre små barn. For fem år siden var de i hjemlandet sitt, og opplevde at ektemannen og faren brutalt ble tatt fra dem av politiet. I fem år visste de ikke hvor han var. I mellomtida greide de å ta seg til Norge, og fikk innvilga asyl. Mor begynte å lære norsk, barna begynte i barnehage og på skolen.

Plutselig en dag ringte en bekjent. Mannen var også kommet til Norge! Han kom faktisk helt uten å vite at familien hans var her, og derfor hadde han søkt om asyl, ikke familiegjenforening. Den unge mammaen og barna ble henrykte – nå slapp de å greie seg helt alene i dette fremmede landet lengre. Ting tok seg opp for familien – mor ble mindre stressa, og barna lærte mer på skolen nå som de visste hvor pappa var.

I september kom det første avslaget. Mannen hadde allerede søkt asyl i et annet europeisk land, og var derfor en såkalt dubliner. Avslaget ble anka – familien hans er jo her, det burde da kunne gå an å få bli her da!

Neida. Innen brevet med endelig avslag kom i posten, kom politiet på døra tidlig en morgen. Barna gråt, mor ble hysterisk, dette hadde de opplevd før og da tok det mange år i uvitenhet før de endelig så hverandre igjen. Men politiet tok med seg pappa, og to dager senere satt han på flyet vekk fra dem. Han var en snartur innom Trandum, som vi alle kjenner fra mediene nå, men Trandum tar ikke imot besøk på onsdager, så det siste familien fikk se av ham var da han ble ført inn i en politibil utenfor hjemmet.

Det eldste barnet, som er 11, forsvant fra hjemmet sitt dagen etter pappa. Barnet sa det ville gå til politiet for å be om å få pappaen sin tilbake. Et søsken på 10 ringte til meg og fortalte det, i bakgrunnen hørte jeg at mor var hysterisk. Heldigvis kom 11-åringen tilbake etter seks timer, så noe glede fikk i alle fall familien da. Men vi forstår vel alle hvorfor ungen stakk?

Nå blir det takket være Maria Amelie mulig å søke arbeidsinnvandring uten karantene etter utvisning. (http://bit.ly/h8PSBb) Jeg håper for Guds skyld dette fører til at det blir mulig å søke familiegjenforening uten karantene også, så en ung kone og tre små barn slipper å vente i mange nye år på å se sin ektemann og pappa igjen.

Det har vært veldig vanskelig å forklare de norske reglene til denne familien, for jeg forstår dem jammen ikke selv heller. Hvorfor ikke en asylsøknad kan gjøres om til en søknad om familiegjenforening mens personen faktisk er i Norge, er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger. I stedet blir en familie splitta på en traumatisk måte nok en gang, og ingen vet når de får se hverandre igjen. En litt liknende sak så jeg i avisa i dag, om Keren og Divine som heller ikke får ha pappaen sin her: http://bit.ly/fuCzMe.