En asylsak Norge ikke vet om

Jeg kjenner en ung dame med tre små barn. For fem år siden var de i hjemlandet sitt, og opplevde at ektemannen og faren brutalt ble tatt fra dem av politiet. I fem år visste de ikke hvor han var. I mellomtida greide de å ta seg til Norge, og fikk innvilga asyl. Mor begynte å lære norsk, barna begynte i barnehage og på skolen.

Plutselig en dag ringte en bekjent. Mannen var også kommet til Norge! Han kom faktisk helt uten å vite at familien hans var her, og derfor hadde han søkt om asyl, ikke familiegjenforening. Den unge mammaen og barna ble henrykte – nå slapp de å greie seg helt alene i dette fremmede landet lengre. Ting tok seg opp for familien – mor ble mindre stressa, og barna lærte mer på skolen nå som de visste hvor pappa var.

I september kom det første avslaget. Mannen hadde allerede søkt asyl i et annet europeisk land, og var derfor en såkalt dubliner. Avslaget ble anka – familien hans er jo her, det burde da kunne gå an å få bli her da!

Neida. Innen brevet med endelig avslag kom i posten, kom politiet på døra tidlig en morgen. Barna gråt, mor ble hysterisk, dette hadde de opplevd før og da tok det mange år i uvitenhet før de endelig så hverandre igjen. Men politiet tok med seg pappa, og to dager senere satt han på flyet vekk fra dem. Han var en snartur innom Trandum, som vi alle kjenner fra mediene nå, men Trandum tar ikke imot besøk på onsdager, så det siste familien fikk se av ham var da han ble ført inn i en politibil utenfor hjemmet.

Det eldste barnet, som er 11, forsvant fra hjemmet sitt dagen etter pappa. Barnet sa det ville gå til politiet for å be om å få pappaen sin tilbake. Et søsken på 10 ringte til meg og fortalte det, i bakgrunnen hørte jeg at mor var hysterisk. Heldigvis kom 11-åringen tilbake etter seks timer, så noe glede fikk i alle fall familien da. Men vi forstår vel alle hvorfor ungen stakk?

Nå blir det takket være Maria Amelie mulig å søke arbeidsinnvandring uten karantene etter utvisning. (http://bit.ly/h8PSBb) Jeg håper for Guds skyld dette fører til at det blir mulig å søke familiegjenforening uten karantene også, så en ung kone og tre små barn slipper å vente i mange nye år på å se sin ektemann og pappa igjen.

Det har vært veldig vanskelig å forklare de norske reglene til denne familien, for jeg forstår dem jammen ikke selv heller. Hvorfor ikke en asylsøknad kan gjøres om til en søknad om familiegjenforening mens personen faktisk er i Norge, er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger. I stedet blir en familie splitta på en traumatisk måte nok en gang, og ingen vet når de får se hverandre igjen. En litt liknende sak så jeg i avisa i dag, om Keren og Divine som heller ikke får ha pappaen sin her: http://bit.ly/fuCzMe.