Om menn som skrever

I dag gikk jeg på toget hjem i rushen som jeg pleier, og som vanlig var det bare noen få seter ledig. Jeg hadde valget mellom å presse meg ned i midten mellom to personer, eller å sette meg ved siden av én i en toseter. Naturlig nok valgte jeg det siste, selv om spjælingen som satt der skreva såpass at deler av det ledige setet faktisk var opptatt.

Det er veldig vanlig, jeg også bruker mer enn ett sete når det er god plass, men folk flest flytter på seg, retter seg opp, samler beina, når noen trenger setet ved siden av. Ikke denne karen.

Så jeg sier ”unnskyld?” et par ganger. Ingen respons, sover han? Jaja. Så med ett rykker han til, og sier frekt: ”ja? Hva er det?” Jeg svarer at jeg lurte på om han ville gjøre plass til meg også. ”Herregud, er det mulig?....” mumler han og flytter seg sånn omtrent to millimeter. ”Det er meninga at det skal være plass til to, skjønner du”, repliserer jeg.

”Sitter du bra nå? Sitter du bra nå??” sier han frekt, nærmest truende tilbake. I stedet for å komme med et bra svar, drar jeg heller opp boka jeg leser for tida (Berit Ås’ ”Kvinner i alle land”, passende nok), og setter meg ordentlig til rette. Ja vel, så er låra våre klint opptil hverandre, jeg kan leve med det de neste 12 minuttene. Jeg gidder i alle fall ikke å gjøre meg mindre. Jeg sitter anstendig høflig, tar ikke opp deler av hans sete. Du vet, sånn folk flest ville ha oppført seg.

Han på sin side, han som fortsatt skrever sånn, han drar opp mobilen og ringer hjem. Jeg overhører: ”Kan’ke du bare ha middagen klar når jeg kommer a?”